Stemmerettsjubileum 2013 med bitter bismak

I dag skulle jeg glede meg så veldig over at mine medsøstre for 100 år siden kjempet for at kvinner i Norge skulle få stemmerett. Modige kvinner som blant annet Anna Rogstad, Gina Krog og Camilla Collet gikk i bresjen for at vi i dag tar det som en selvfølge å gå til valgurnene annet hvert år. Men isteden for å kunne glede meg våknet jeg til en nyhet som gjør at jeg resten av mitt liv minnes 100 års stemmerettsjubileum i Norge med en bitter bismak sier Carola Karl Urvik.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 11 år siden.**


11. juni blir enda en trist merkedag i Norge.

I dag skulle jeg glede meg så veldig over at mine medsøstre for 100 år siden kjempet for at kvinner i Norge skulle få stemmerett. Modige kvinner som blant annet Anna Rogstad, Gina Krog og Camilla Collet gikk i bresjen for at vi i dag tar det som en selvfølge å gå til valgurnene annet hvert år. Det er også blitt nokså vanlig at kvinner er delaktig i politikken, selv om det fortsatt er en lang vei til å gå til kvinner er likestilte med menn og hersketeknikker har forsvunnet fra de offentlige rom. Jeg hadde altså tenkt å skulle være glad i dag!

Men isteden for å kunne glede meg våknet jeg til en nyhet som gjør at jeg resten av mitt liv minnes 100 års stemmerettsjubileum i Norge med en bitter bismak

Natt til 11. juni, nærmere bestemt kl 0130 ble Neda, hennes tre små søsken og foreldrene deres hentet av norsk politi for å deporteres til Jordan, et land disse barna knapt kan språket til. Et land som allerede har rundt tre millioner flyktninger fra Syria, Irak og Palestina. Bare måten hvordan dette ble gjort på lar meg få frysninger og minner meg om den verste tiden i Europas historie. Gjennom Neda har Norges umenneskelige asylpolitikk fått enda et ansikt jeg ikke kommer til å glemme. Jeg gremmes over å bo i et land som har ofret humanitetens høye idealer på paragraffens alter.

Neda har vært en del av vårt samfunn. Hun har levd nesten hele livet sitt i Norge. Hun har gått på norsk skole og har ikke ønsket seg noe annet enn endelig å finne fred for seg og sin familie. Hun har ønsket seg noe vi alle ønsker oss, uansett hvor i verden vi bor. Alle mennesker ønsker trygghet, tilhørighet og forutsigbarhet. Neda kunne ha fått alt dette i Norge hvis ikke norske myndigheter hadde fraskrevet seg ansvaret for sin umenneskelige og særdeles trege papirmølle! Hun kunne ha fått oppfylt sin drøm hvis vår regjering hadde vist medmenneskelighet i en tid der humanitetens idealer er under press fra mange kanter.

Hvorfor ser ikke landet vårt potensialet i slike saker? I januar 2013 fikk vi høre at det var en kraftig økning i asylbarn med lang botid i Norge. Mange av disse barn er bekymret for å miste sine venner og sin sammenheng de bor i. Vi som er så kloke og steinrike i Norge vet om betydningen av barndommen i et menneskeliv. Vi vet hvor viktig særlig de første år er, og vi vet hva det gjør med mennesker som lever i konstant frykt for å bli kastet ut av et land som er blitt deres hjemland! Jeg kom også til Norge i 2003, akkurat som Neda, og tanken på at jeg skulle ha levd i alle disse ti år i frykt for å bli hentet om natten og skulle miste alle mine venner og det livet jeg har fått, får meg til å felle noen tårer over Nedas skjebne. Jeg som er så heldig og ble fødd i "rett" land Våre "norske" barn er framtiden vår som vi bruker å si. Hvorfor kan ikke alle disse asylbarna også bli framtiden vår? Er det et poeng at de kommer fra et annet land? Må de lide for at foreldrene deres har prøvd å gi dem en framtid, bort fra krig, sult og nød — akkurat det samme som vi ønsker for våre barn?

Neda er bare 12 år og har skrevet et dikt som skjærer seg gjennom mitt hjerte:

"Jeg er et tre som har blitt plantet her,
jeg har pustet inn Norges luft og drukket av Norges vann.
Nå lever jeg i skrekk og politiet kan komme i hvert eneste minutt
og rive meg fra røttene mine."
Neda, 12 år.

Stemmerettsjubileum minner meg om at det var kvinner som satt sosial- og omsorgspolitikk på dagsorden. Stemmerett for kvinner var en nødvendighet for å kunne være med å forme samfunnet, og selv om vi kvinner har fått det bra i Norge er det lenge igjen til verden har blitt et trygt sted å leve, overalt og for alle. Det betyr at jeg også har et internasjonalt ansvar fordi jeg ser meg selv i en større sammenheng. Neda og alle andre lengeværende asylbarn i Norge er en del av dette ansvaret. Venstre har flere ganger fremmet forslag om at barnets beste må veie tyngre enn i dag og at vedtak alltid må være barnerettslig forsvarlig.

Carola Karl Urvik, Venstrekvinne og leder i Vefsn Venstre

Carola Karl Urvik

Foto: Pryd Studio AS

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 11 år siden.**