Det er i dag to år siden Maria Amelie ble arrestert. En dobbeltbunn knakk sammen når vi som nasjon stolt i Nansenåret mintes Nansenpasset, og på samme tid så regjering, departement og innvandringsmyndigheter forvalte regelverket så strengt som overhodet mulig. Verdighet og humanisme syntes som fremmedord. Dikteren Jan Erik Vold tok på seg oppdragerrollen når han i 2012 varmet opp til Stortingsmeldingen “Barn på flukt” med sin språklære:
Returnere
betyr: å sende
tilbake. Å returnere en pakke
betyr å sende pakken
tilbake til der
den kom
fra. Å returnere et menneske betyr å sende
vedkommende tilbake
til det land denne person
kom fra. Nathan, 7 år gammel, født på
Stord, har aldri
vært i Etiopia. Å sende
Nathan ut av Norge
heter ikke å returnere.
Det heter: å deportere
Verona 9 år. Mehdi 9 år. Yalda 10 år. Nathan 7 år. Og enda 540 flere. Hva kommer først? Hva veier tyngst?
Innvandringsregulerende hensyn eller barnas beste? I Høyesterett har to barn tapt sine saker i førjulstida. Vi forvalter fortsatt regelverket så strengt som overhodet mulig. Regelverket må endres.
Venstre har tidligere lagt fram åtte konkrete tiltak for asylbarna i Stortinget. Alle åtte tiltakene ble nedstemt av stortingsflertallet. Så sent som i høst behandlet Stortinget et forslag fra Venstre om å ratifisere Barnekonvensjonens nye klageordning, noe som ville sikret rettssikkerheten til alle barn som bor i Norge. Det fikk bare opposisjonspartienes stemmer.
Hva er vi redde for? Tall fra UDI viser at to tidligere innvilgete amnesti for lengeværende asylbarn (2004 og 2007) ikke medførte økt tilstrømning av asylsøkere. Hva er vi så redde for?
“Asylbarna blir utsatt for offentlig vold”; skrev Barne- og ungdomspsykiateren Aina Vaage i 2012. Daglig påføres de lengeværende asylbarna traumer som gir dem varige helseskader; gjennom en usikker oppvekst hvor verken foreldre eller barn selv har kontroll over egen livssituasjon. Tre år er et hav av tid. Framtid og håp er fremmedord. La oss gjennom ny forskrift slå fast at barns beste skal gå foran innvandringspolitiske hensyn. Det er en selvfølge at FNs Barnekonvensjon skal ha forrang i saker som omhandler barn i Norge.
Vi mister barna av syne når prinsipper, lover og reguleringer drøftes — vi glemmer å skjele til spørsmålene: Hva kommer først? Hva veier tyngst?