Ordfører!
Det er snart 100 år siden Venstre fikk vedtatt de «castbergske barnelover» på Stortinget. Det er vanskelig å forstå den motstanden det vakte i samtida, men barnelovene står fremdeles som en påle i utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Loven hadde og har som formål å beskytte de små barn. Herfra og til evig tid.
Johan Castberg sa så riktig i en valgtale i 1908, og jeg siterer:
«( ) det, som rettfærdigheten hjelper, det har ret til at løfte sig op, ret til at bli løst ut fra fattigdommen, undertrykkelsen. Det er ikke en naade, det er en rett.»
Sitat slutt.
Fattigdom er ikke bare noe du måler i forholdet mellom inntekter og utgifter. Fattigdom handler i bunn og grunn om personlig opplevelse av utrygghet, ufrihet og avmakt. Og de følelsene er det også barn i Kristiansand som slåss med, hver eneste dag.
Å være fattig i Norge medfører som oftest ikke å leve i bunnløs elendighet, uten tilgang til mat eller rent vann. Med noen få unntak har også de fattige i Norge en materiell levestandard som er bedre enn de fleste her i verden. Å være fattig i verdens rikeste land er å være barn som vokser opp uten mulighet til å gå i bursdag til medelever, fordi man ikke har råd til gave. Uten mulighet til å feire egen bursdag, fordi man skammer seg over hvordan det ser ut hjemme. Uten mulighet til å svare på hva man har gjort i sommerferien, fordi man ikke har et godt svar.
At disse barna kanskje har mat i kjøleskapet og varme i leiligheten, gjør ikke fattigdommen mindre reell, og i alle fall ikke mindre opplevd.
Mye kan gjøres for at 78 200 barn ikke skal vokse opp i fattigdom. Ingen tror at fattigdom kan fjernes med et pennestrøk. Det gjør heller ikke SV. Det viktigste vi kan gjøre for å løfte barn ut av fattigdom er å sikre god helse, utdanning, gode boforhold og foreldrene arbeid. Det betyr at vi både kan og må gjøre mye lokalt. Noe gjør vi allerede. Resten har vi ikke tid til å vente på.
I dag bevilger vi blant annet 1 million kroner som disponeres gjennom skoler og barnehager, for å hjelpe barn som ikke har mulighet til å delta på de arenaer og på de måter andre barn gjør. Det er én måte. Det må finnes flere.
Fattigdom handler om økonomi. Men det handler også om utenforskap og skam. Å løfte barn ut av fattigdom er et fellesansvar. Det ansvaret bør bystyreflertallet kjenne tungt på i tida fremover. Og derfor fremmer Venstre følgende viktige verbalforslag:
«Det lever om lag 78 000 barn i fattigdom i Norge i dag, og Kristiansand kommune har sin andel av disse barna. Bystyret ber om at det utarbeides en lokal handlingsplan for å løfte barn ut av fattigdom.»
Jeg er sikker på at Johan Castberg ville sluttet seg til det med følgende ord fra stortingsbehandlingen av barnelovene:
«( ), for det er det viktigste; det er det som ligger under og bærer denne sak, at det er retfærdighet den vil, og at den vil beskytte de smaa barn.»
Forslaget ble under debatten endret til et oversendelsesforslag, noe som betyr at Helse- og sosialstyret skal vurdere saken. Det justerte forslaget ble enstemmig vedtatt av bystyret!