Uansett kostnad

KrF’s bystyrerepresentant, Andreas Brovig, ivrer for kommunal skolefrukt i Lillesandsposten 5/9 og 16/9. Man trenger ikke å være ernæringsekspert for å være enig i hans argumentasjon om den fortreffelige helsebringende effekt frukt og grønnsaker representerer.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 10 år siden.**


– De av oss som er så gamle at vi har hatt besteforeldre som seilte til sjøs i seilskutetiden har hørt dramatiske historier om mangelsykdommene skjørbuk og beriberi, forårsaket av ensidig kosthold og mangel på frukt og grønt.

Når jeg allikevel tillater meg å være uenig i Brovigs forslag er det ut fra et økonomisk og et prinsipielt perspektiv. Brovig mener kommunal skolefrukt er så viktig at det “uansett kostnad” bør vurderes av politikerne (Lillesandsposten 5/9). I Lillesandsposten 16/9 kan vi lese at skolefrukt vil belaste kommunen med ca. kr. 600 000 pr. år. Det virker som om Brovig og andre lokalpolitikere, som i tillegg vil servere varm mat på skolene, har glemt kommunens anstrengte økonomi. Eller tenker man at i en kommune med milliardgjeld så representerer skolefrukt og varm mat bare “ei pølse i slaktetida”? Å gå inn for skolefrukt når kommuneøkonomien er slik den er, vil i beste fall signalisere at politikerne ikke tar økonomien på alvor, i verste fall økonomisk uansvarlighet.

Spørsmålet om skolefrukt og varm mat har også en prinsipiell side. Hvor går grensen mellom skolens og foreldrenes ansvar for barnas ve og vel, inkludert ernæring? Er det ikke lenger foreldrenes ansvar å fore opp ungene sine? Jeg vil tro at det er svært få familier som ikke har råd til å sende fire brødskiver, et eple og ei gullerot med barna sine til skolen. Kan man ikke forvente at ansvarlige foreldre serverer et varmt måltid til barna sine etter endt skoledag? Det er vel ikke blitt slik at foreldrenes ansvarsløshet overfor barna har tatt fullstendig overhånd?

Dessverre finnes det familier uten evne og vilje til å oppdra barna sine på en helsemessig forsvarlig måte. Da må andre egnede kommunale etater ta seg av de utfordringene, ikke skolen. Skolens primæroppgave må fortsatt være læring og utvikling av barnas praktiske og teoretiske evner slik at de kan bli harmoniske voksenindivider og verdifulle bidragsytere til fellesskapet.

Barneskolen og ungdomsskolen er et av kommunens viktigste ansvars- og investeringsområder. Å investere i de unges læring og utvikling er den viktigste og fornuftigste investering en kommune kan gjøre. Dersom Brovig hadde gått inn for en tilleggsinvestering på kr. 600 000 eller mye mer for å utvikle Lillesandsskolen til å bli en av landets beste på læring og resultater, hadde jeg applaudert og sluttet meg til hans utsagn “uansett kostnad”.

Bjørn D. Solberg ( V )

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 10 år siden.**