Den glemte virkeligheten

Gapet mellom rike og fattige i verden øker. Rapporter fra FN viser at 1,2 mrd mennesker lever for mindre enn en dollar om dagen

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**


– og at det dør ca 30.000 barn hver dag på grunn av fattigdom og sykdom. Hvorfor er det nesten ingen som bryr seg om det?

Svaret er vel at alle vet om disse grusomme forholdene, men vi tør nesten ikke tenke på det. Det er for ubehagelig. De fleste av oss vet likevel at dette kan ikke fortsette i all framtid.

Årsakene til den store forskjellen mellom rike og fattige er komplekse. Vi kan likevel fastslå at årsakene er todelte hvor vi kan skille mellom interne og eksterne forhold.
De interne forholdene i mange u-land preges av korrupsjon og vanstyre som gjør de fattige enda fattigere.

De eksterne faktorene er forhold som råvarepriser, kapitalmarkedet, internasjonale handelsstrukturer og mangel på teknologi og kompetanse. Vi er en del av et internasjonalt system som virker til fordel for oss døgnet rundt. Det nye er at stadig flere fattige vil oppdage at verden er blodig urettferdig. Det kan bli farlig. De fattige får stadig mer kunnskap om ulikhetene i verden ved å se på fjernsyn som stort sett bare viser bilder fra den rike del av verden. I tillegg tar en økende andel av den fattig ev befolkningen utdannelse. Dessuten finnes et stort antall internettkafeer i u-land som gjør at mange av verdens fattige er "online" og dermed deltar i en informasjonsutbeksling som ingen vet rekkevidden av. Det betyr at stadig flere av verdens fattige skaffer seg kunnskap om ulikhetene i verden.

Faren oppstår når de fattige ser at de ikke har en sjanse til å konkurrere med et system som er styrt og kontrollert fra den rike verden. Hvis menneskene mister håpet om et bedre liv, da skjer det noe veldig alvorlig, – drømmen om et bedre liv slukner. Da blir menneskene desperate og farlige.

Det kan utløse et hat mot den rike verden som gjør at terroranslaget mot World Trade Centre 11 september 2001 framstår som en " en liten kinaputt" i forhold til det som kan skje i framtida. Det vil ikke overraske meg om de fattige en gang i framtida vil samle seg mot den rike verden. I en slik situasjon vil de fattige kunne sende selvmordsbombere til alle de rike landene nærmest i det uendelige. Det er en meget skremmende tanke og er kanskje vår tids største trussel.

Hva kan vi gjøre? Vi må begynne med å erkjenne problemet. Det er ganske truende å akseptere at vår rikdom og velstand faktisk er delvis på andres bekostning. Den høye oljeprisen på ca 50 US dollar for fatet som sørger for enorme inntekter til Norge og er helt ødeleggende for en rekke fattige land. Oljen må betales i hard valuta og utgjør en katastrofal andel av statsbudsjettene i mange u-land.

U-landene sliter med å finne eksportvarer for å finansiere oljeimporten og import av andre nødvendige varer som må betales i hard valuta. Eksport av råvarer er ofte den dominerende eksporten fra u-land. Ghana har for eksempel eksportert kakao til den rike del av verden i ca 100 år, men er likevel et av verdens fattigste land. Hvorfor?
Professor Jan Hesselberg ved Universitetet i Oslo sier at hvis Ghana hadde foredlet kakaoen til sjokolade og dermed fått andel av sjokolademarkedet, ville det skapt en helt annen økonomisk utvikling for landet. En foredling av kakaoen ville skapt en positiv vekstspiral med etterspørsel etter kompetanse, emballasje, teknologi, kapital etc. Med andre ord: U-landenes eksport av råvarer vil aldri gi noe økonomisk løft for u-landene. I tillegg har prisene på en rekke råvarer sunket dramatisk de siste årene og de fleste av råvareprisene bestemmes på råvarebørsen i London.

Kan endringer i den internasjonale handelen løse problemet? I de pågående forhandlingene i verdens handelsorganisasjon ( WTO) er hovedmålet å sørge for en friere verdenshandel. U-landene presser på for en nedbygging av tollbarrierene på industrivarer for å få tilgang til det kjøpekraftige markedet i den rike del av verden. Venstre støtter prinsippavtalen i WTO som krever en gjensidig reduksjon av tollsatsene. Det kan bety et skritt i riktig retning mot en mer rettferdig handel, men er ikke tilstrekkelig. Det hjelper lite for de fattigste landene som har lite å eksportere på verdensmarkedet.

Hva med bistand? Norge et av de landene som gir mest bistand. Bistand alene vil aldri være nok til å avskaffe fattigdommen og skape økonomisk vekst. Bistand betyr antakeligvis mindre enn vi tror og styres ofte av innenrikspolitiske forhold. Dessuten er bistand blitt en stor bransje i den rike verden med mange sysselsatte. Norge bruker 0,95 % av bruttonasjonalprodukt som utgjør i år ca 16 mrd kroner. I år har Norge hatt en ekstrafortjeneste som er større enn hele bistandsbudsjettet på grunn av den rekordhøye oljeprisen. Da kan man jo spørre hvem som hjelper hvem.
Venstre mener at bistanden må endres. Bistandsmidler må brukes til å hjelpe de minst utviklede landene til å bygge opp et næringsliv som også innebærer eksport. Bistanden bør i større grad rettes mot befolkningsgrupper som kan skape vekst istedenfor de aller fattigste som heller bør motta nødhjelp. Vi må også sørge for at bistandsmidler ikke brukes til å opprettholde regimer som er mer opptatt av å beholde makten enn å bedre levekårene i landet for folk flest.

Mange av u-landene er tynget av gjeld. Gjeldsslette for u-landene var nylig et sentralt tema på møtet i G7-gruppen som består av verdens rikeste land. Gjeldsslette er antakeligvis både nødvendig og rettferdig som en håndsrekning fra den rike verden. Dette vil frigjøre mye kapital på u-landenes statsbudsjetter som i dag tynges av utgifter til oljeimport og gjeldsrenter. I mange u-land tar gjeldsbyrden alene mer enn halvparten av statsbudsjettet. Landene sør for Sahara i Afrika bruker 10 mrd dollar årlig på å betjene sin gjeld. Det er 4 ganger så mye som de samme landene bruker på helse og utdanning. Det er derfor viktig å slette gjelden for land som viser vilje til demokratiske reformer.

Arbeidsinnvandring og gjestearbeidere fra den fattige del av verden som jobber i den rike del av verden tilfører sine hjemland mer penger enn den samlede bistanden. Gjestearbeidere og innvandrere sender betydelige beløp hjem til sine familier og pengene brukes til å finansiere utdannelse til slektninger, investeringer i næringsvirksomhet eller til vanlig livsopphold. Det utvidede familiebegrepet gjør det til en selvfølge i mange kulturer at de familiemedlemmene som har råd, sender bidrag til sine familier.

Ulikheten i verden og fattigdommen er kanskje den største trusselen som vi står overfor. I tillegg er det uetisk av oss i den rike verden å nyte vår velstand samtidig som vi lukker øynene for andres nød og fattigdom. Fattigdomsproblemet må ses i et freds- og solidaritetsperspektiv som kan få katastrofale konsekvenser hvis vi ikke evner å redusere dette gapet.

Jeg håper at dette blir tema i valgkampen. Det blir det nok ikke. Dagsorden blir heller preget av vår egen grenseløse appetitt på enda mer kjøpekraft og egen berikelse. Eller som det heter i reklamen som speiler vår tidsånd: "fordi jeg fortjener det." Gjør du?

Erik Ringnes
Leder Afrikafruppa i Venstre og fylkesleder i Hedmark

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**