Ofte er regelverket for stivbeint, som i saken med sykkelen. I andre situasjoner er det ikke hjelp å få i det hele tatt, det vil si at det ikke er lovbestemte rettigheter til en viss type hjelp, eller å få hjelp av et visst omfang.
Innenfor omsorg for barn med funksjonsnedsettelser er det mange hull i hjelpetilbudet. Vi vet at foreldre som må redusere inntektsarbeidet sitt helt eller delvis, for å pleie et barn med varig omsorgsbehov, sliter økonomisk som direkte følge av omsorgsarbeidet.
Vi har i dag få rettmessige ytelser som skal hjelpe foreldre med å erstatte det inntektstapet de får ved varig pleie og omsorg for et funksjonshemmet barn. Trygdeytelser på området er i hovedsak ment som en kortvarig løsning, mens omsorgslønn fra kommunen er en svært usikker støtte.
Kommunene kan velge om de vil bruke omsorgslønn som støtteordning, og de kan bestemme størrelsen på ytelsen og antall timer det gis støtte til, ut ifra kommunens eget frie skjønn. Foreldre er langt på vei prisgitt den kommunen de bor i. Dette fører også til at familier i stadig større grad flytter til kommuner med bedre løsninger, i håp om å bedre livssituasjonen til barna og seg selv. Denne form for fortvilet rop om hjelp må det finnes andre svar på!
Både barns rett til å vokse opp i egne familier, og samfunnets mål om likestilling og rettferdighet, er viktige faktorer her. Avlastningsinstitusjoner er ikke gode alternativer om foreldre føler seg presset til å overlate barnet til det offentlige, fordi de selv må tjene pengene familien skal leve av. Og det er i hovedsak mødrene som slutter i arbeid for å ta omsorgen for funksjonshemmede barn. Det er derfor kvinner som oftest blir fattige i denne omsorgssituasjonen, og dette er et stort hinder for reell likestilling mellom mødre og fedre.
I 2003 kom NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) med resultatet av en grundig undersøkelse om omsorgslønn. Undersøkelsen var nedslående når det gjelder hvordan familier sliter med tungt omsorgsarbeid for “knapper og glansbilder”.
Gjennomsnittlig utbetalt omsorgslønn er ca. 3.500,- pr. måned, og mange kommuner bruker ikke ordningen i det hele tatt.
To venstrerepresentanter på Stortinget, André N. Skjelstad og Gunvald Ludvigsen, har nå fremmet et lovendringsforslag om omsorgslønn. Forslaget ligger i helse- og omsorgskomiteen, som skal komme med innstilling innen 5. juni.
Venstres forslag er at omsorgslønnen tar utgangspunkt i at kommunene garanterer for 5.000 kr. pr. måned, og at staten trer inn med det resterende opptil 80 prosent av 6 G. Foreldrene skal kunne dele omsorgslønnen seg imellom. Dette vil gi en bedre løsning for familiene i den aktuelle situasjonen.
La oss håpe at helse- og omsorgskomiteen følger forslaget til Skjelstad og Ludvigsen, og dermed bidrar til et løft for familiene, slik Venstre ønsker å gjøre!
Kari Reine, Venstre
Innlegget til Kari Reine står også på trykk i Kragerø Blad Vestmar HER