Statsbudsjettet for 2009 bruker 109 milliarder kroner på spesialisthelsetjenesten. Helse og omsorg i kommunene er på 98 milliarder kroner. Vår befolkning blir også stadig eldre og vi får færre og færre som er i arbeid kontra de som er utenfor arbeidsmarkedet (gjennom utdannelse, trygd eller pensjonisttilværelse). Det er derfor et viktig arbeid som helseminister, Bjarne Håkon Hanssen, har startet med den såkalte samhandlingsreformen. Det er positivt at kommunene får incentiver til å drive med mer forebygging og behandling, men da må vi sikre oss at kvaliteten og samhandlingen også blir reel i kommunene.
Dessverre blir reformen bare halvveis fordi regjeringen ikke samtidig innrømmer at man også må gjør noe med dagens kommunestruktur. De minste kommunene vil ikke klare å gi de tjenestene som man er avhengige av hvis samhandlingsreformen skal lykkes. Med større og mer robuste kommuner, flere fagfolk og større enheter kan vi gi mer og bedre behandling, pleie og omsorg i folks nærmiljø.
Dagens kommunestruktur ble i hovedsak fastsatt tidlig på 1960-tallet. Siden den gang har samfunnet gjennomgått store endringer. Den 45 år gamle kommunestrukturen står i sterk kontrast til dagens reelle bo-, arbeidsmarkeds- og serviceområder. Mange av kommunene har rett og slett ikke lenger mulighet til å ta et helhetlig grep om blant annet næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og stadig mer kompliserte og kompetansekrevende offentlige tjenester, ikke minst innen helse- og omsorg.
En undersøkelse foretatt blant medlemmer i Akademikerne – som organiserer folk med utdanning fra universitet eller vitenskapelige høyskoler – viser at nesten ingen med høy utdanning vil jobbe i kommunene, bortsett fra i store og robuste kommuner som kan tilby brede fagmiljøer. Dette illustrerer mye av rekrutteringsproblemene i de mindre kommunene.
Et annet viktig argument er at kommunesammenslåing frigir mer ressurser til å tilby mer velferdstjenester. Et godt eksempel er Skjerstad kommune som ble slått sammen med Bodø kommune 1.1.2005. Erfaringene viser at det ikke er blitt færre stillinger, men i stedet for ordfører, rådmann, kommunalsjefer osv. er det nå flere hjelpepleiere, leger, fysioterapeuter og lærere.
Venstre vil ha en velferdsreform hvor flere helse- og omsorgstjenester, penger og fagfolk flyttes til en forsterket helse- og sosialtjeneste i kommunene. Da kan vi gi behandling, pleie og omsorg i folks nærmiljø, slik at vi får et bedre tilbud og økt verdighet. Nærhet til brukerne gir også større mulighet til å aktivisere det frivillige hjelpeapparatet i samarbeid med det offentlige. I et liberalt velferdssamfunn er det samspillet mellom stat, kommuner, frivillige felleskap og den enkeltes ansvar for våre nærmeste, som skaper trygghet og gode tjenestetilbud.
Det er viktig at velgerne ved høstens valg stemmer frem stortingsrepresentanter, som Troms Venstres Roar Sollied, som vil arbeide for viktige samfunnsreformer. For å sikre morgendagens velferd er det avgjørende at våre stortingspolitikere tørr å gjennomføre viktige reformer. Tiden er overmoden for en kommunereform som tar sikte på å skape robuste enheter som evner å gi sine innbyggere de beste tjenester utviklet og levert av kompetente ansatte.
Markus Sørensen, Johan Petter Barlindhaug og Bjørn Kaldhol, Venstre-veteraner