De gikk inn for økologisk jordbruk på sin store landbrukseiendom — det så ut som de ville gjøre noe for idéen om å vri nordmenn over til å spise sunn mat.
Så kaster de vrak på den tanken, de kaster vrak på kortreist mat, de kaster vrak på produksjon av norsk mat i Norge. Årsaken de angir til det er økonomi. Jordbruket gir for liten fortjeneste — og det for vår kronprinsfamilie, som eier en av Norges beste gårder, som har en årviss apanasje som kronprinspar — to mennesker som egentlig er der for å vise vei -!
Så går tankene videre. Hvem av Norges bønder kan ventes å fortsette sin oppgave med å skaffe mat til oss — når ikke engang eierne av Skaugum ser seg i stand til det?
Aldri har vi i landet vårt brukt så lite av lønningene våre til mat. Likevel klages det på matpriser, vi drar til Sverige for å kjøpe billigere kjøtt og andre matvarer, vi faller for reklamen fra de store konkurrerende dagligvarebutikkene! Det klages over penge-overføringene til jordbruket. Det klages over erstatningene til sauebønder for dyr som er tatt av rovdyr.
Sannheten er at det ikke er bøndene som mottar denne stats-støtten – de statlige overføringene er ikke til bøndene — de er penger som gis til oss som kjøper maten, for at vi skal få billigere mat. Maten skal være billig — slik at vi skal kunne bruke vår penger på luksus.
I en verden som trues av sult, er det ekstra viktig at myndighetene oppfordrer og oppmuntrer til landets egen matproduksjon. Hvert år legges det ned jordbruksarealer, hvert år blir det færre gårder i landet, hvert år er det vanskeligere å få sønner og døtre til å overta gården og dyrkingen av jorda. Levevilkårene er bedre for andre yrkesgrupper, mange gårdbrukere må ha et annet yrke i tillegg for å oppnå levestandard på linje med andre.
Hva skal vi spise og leve av i framtida? Kan vi være sikre på at mat-tilførselen fra andre land vil fungere i turbulente tider? Skal vi kjøpe maten fra andre land — som trenger maten selv?
Eldfrid Hovden.