For å forstå hvordan dette kan skje må vi til Stortinget, der bevilgningene gjøres. Grunnlaget for bevilgningene finner vi i NTP, Nasjonal Transportplan. Den fremkommer ved at veikontorene og jernbaneverket bes foreslå prosjekter de ønsker gjennomført, gitt rammer basert på årene før.
Når forslagene foreligger, gjennomgår disse så politisk behandling. I den andre enden kommer planen ut som et ferdig dokument, nå preget av politiske hensyn. De siste justeringene foregår i Transportkomiteen på Stortinget.
En kan fristes til å si at resultatene av den politiske behandlingen først og fremst skal sikre politikerne over det ganske land gjenvalg gjennom gavepakker i form av veier, bruer og tunneler til lokalsamfunn i hjemfylkene. Det eneste som ikke finnes når planen til sist vedtas er en gjennomgående strategi for systematisk bygging og vedlikehold av en nasjonal infrastruktur. Et eksempel på gjenvalgsprosjekt er den midlertidige ombyggingen (!) av Råde stasjon til 50 millioner kroner. En midlertidig investering som enkelt kunne vært unngått om man hadde kunne planlagt litt lengre enn bare til neste budsjettbehandling.
I Sverige vedtar man utbygging av store prosjekter under ett: for eksempel en sammenhengende veistrekning eller jernbaneforbindelse mellom to større byer. Disse prosjekteres og bygges i det tempo entreprenørene makter. Pengene til prosjektet er skaffet til veie ved låneopptak, gjerne i utlandet (via Riksgäldskontoret – her hjemme kunne vi lånt fra oljefondet), og tilbakebetalingene skjer over flere år gjennom å forplikte de fremtidige statsbudsjettene. Siden prosjektene er store, er de også attraktive for de helt store entreprenørene.
Det er slik de aller fleste av oss bygger hus eller kjøper oss en bil, men slik gjøres det ikke på Stortinget. For ikke å binde opp fremtidige budsjetter må alle midler der bevilges hvert år. Det skaper rom for den årlige hestehandlingen om bruer og veistrekninger for å sikre lokale stemmer, men bryter som vist ned all systematisk utbygging av en sammenhengende infrastruktur. De internasjonale entreprenørene skyr prosjektene, siden innsatsen blir stykket opp. Merkostnadene blir vanvittig mye høyere, noe som igjen gjør at man kan jobbe med færre prosjekter på en gang og at hvert prosjekt tar mye lengre tid.
For å komme ut av dette uføret må Jernbaneverket og Vegvesenet skilles ut som statlige aksjeselskaper. Disse kan oppta lån og gjennomføre store prosjekter på en måte som tiltrekker seg de største entreprenørene.
Alle partier med regjeringsmakt etter krigen har ansvaret for den vanskjøtselen vår infrastruktur nå lider under, så det har ingen hensikt å skylde på nåværende eller tidligere regjeringer. Her er det snakk om å finne nye, effektive løsninger til befolkningens og næringslivets beste. Løsninger som allerede lenge har vært i bruk i våre naboland.
Det handler om å ta et krafttak for å sikre Råde og kommunene rundt en fungerende infrastruktur: fjerne flaskehalsene inn til og i Sarpsborg, Moss og Fredrikstad, ferdigstille dobbeltsporet til Halden, og å bygge et sammenhengende veinett som føres utenom bykjerner og tettbebyggelser som for eksempel å legge RV110 utenom Karlshus her i Råde. Først da kan en øyne en velfungerende infrastruktur som også vi i slutten av 30-årene vil få oppleve.
I næringslivet betraktes en fallitt (eller konkurs) gjerne som et fundament som noe nytt kan bygges på. Samferdselspolitisk starter dette med å erkjenne at dagens modell ikke virker, for så å bygge opp det vi vet virker i andre land. Får vi til dette vil Jernbaneforum Østs plan for dobbeltspor til Halden med fullførelse i 2021 være oppnåelig. Ellers blir dette bare en fjern drøm og køene på veiene inn mot byene bare større og større.
Christian Holstad Lilleng
Råde Venstre