Det skal lages planer og målsetninger på mange områder. Det skal rapporteres til stat, fylke og kommune, som har hver sine rutiner og krav til skolen. Elevundersøkelser, samtaler og konferansetimer skal gjennomføres og dokumenteres. Det er møter med barnevernet og møter om spesialundervisning.
Det er nye krav til vurderingsarbeid og dokumentasjon (det er 232 kompetansemål i grunnskolen). Det er bra med økt fokus på kunnskap, men i dag bestemmes det fra sentralt hold ganske detaljert hva alle elever i Norge skal lære.
Den lovfestede retten for elevene til å komme inn på en av tre ønskede studieretninger på videregående, uansett innsats på ungdomsskolen, gjør ikke arbeidet lettere.
Vi vet at lærerens autoritet er blitt svekket.
Hva slags tid og rom er det igjen for hver enkelt lærers kreativitet?
Det er lett å tenke seg at det er morsommere og mer inspirerende å være lærer med frihet til å legge ekstra vekt på felt som interesserer særlig. Bruke sine talenter, sin kreativitet, hele sin personlighet i undervisningen. Kanskje få frem elevers talenter og arbeidslyst mer enn hva som er mulig når nesten all tid (eller mer enn det) er bundet i “må-ting”.
Læreren er en nøkkel i samfunnet, selve fremtiden. Jeg husker selv hvor viktige mine første lærere ble for meg.
Det må være rom nok for dem og deres måter å arbeide på. Det vil skape miljø og trivsel. I dag vurderer mange lærere å slutte i skolen, et dårlig tegn.
De mange krav fra ulike myndigheter bør sees på ny, og helst kuttes ut hvis nytten er diskutabel. Venstre gir dette høy prioritet.
Det må etter min mening meget gode grunner til for å pålegge skolen nye krav utenfra.
Også fra våre lokale politikere.
Skolen vet selv hva som er viktig, hvordan elevene best lærer og trives, men trenger arbeidsro.
Med trivsel og rom for kreativitet læres det mye mer.
Sidsel Lombardo, Larvik Venstre