Trengs Venstre i velferdsdebattene?

Fattigdomskampen handler om en og en arbeidsplass, et og et vitnemål, en og en husnøkkel, en og en hverdag. Derfor må vi aldri bite på overskrifter som gjemmer vekk enkeltmenneskene, skriver Oslo Venstres leder og medlem av Venstres velferdsutvalg, Toril Berge i en kronikk i medlemsbladet Liberal

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 13 år siden.**


Trengs vi i velferdsdebatten?

Velferdspolitikk handler om å ta de små problemstillingene, sette dem i system, og lage ordninger som sikrer bredt, men som treffer presist. Høres enkelt ut? Men når politikk handler om liv, fattigdom og helse så blir det personlig, og dermed fristende å generalisere. Det blir mindre skummelt på den måten. Da trengs vår stemme. Som alltid legger til grunn: Hva hvis det hadde vært meg? Hva hvis det handlet om mine? Det er mer ubehagelig å delta i den politiske debatten på den måten — men jeg tror det er den eneste måten vi kan skape løsninger som står seg over tid

Kristin Halvorsen tok feil da hun sa noe sånt som: "Fattigdom kan fjernes med et pennestrøk". For fattigdomskampen handler om en og en arbeidsplass, et og et vitnemål, en og en husnøkkel, en og en hverdag. Derfor må vi aldri bite på overskrifter som gjemmer enkeltmenneskene. For å ta noen eksempler alle kjenner igjen:" Det må ikke være for akseptert å være fattig, det må ikke være for enkelt å være rusavhengig, det må ikke være for behagelig å være trygdemottaker, innvandrere nekter barna å lære norsk. " for verden er da heldigvis mer komplisert enn som så.

Utsagnene stemmer – for noen, men de gjelder langt fra alle. Ta for eksempel:" Innvandrere nekter barna å lære norsk" Først: Det er uholdbart at barn som er født i Norge ikke snakker norsk ved skolestart. Men min historie om målrettet arbeid, om at det enkleste ofte er det beste, er fra en skole nord øst i Oslo. Gratis kjernetid barnehage ble tilbudt, men ingen kom. Debatten raste: Dra inn kontantstøtten, send inn barnevernet, flytt skolegrensene! Men bydelen sa: "Hvorfor kommer de ikke? Foreldre er jo glade i barna sine, de vil at de skal lykkes på skolen, skal de det må de kunne norsk, det lærer de i barnehagen. Hvorfor kommer de ikke? "En ansatt tok med seg bilder fra barnehagen, gikk fra dør til dør og spurte foreldrene. Det viste seg at familiene ikke hadde forstått hva barnehage var. Med dørbankingen ryddet dama frykten av veien og barna begynte i barnehage — de kan norsk når de begynner på skolen, de stiller på samme startstrek. En stor seier for hvert enkelt barn, men også treffsikker fattigdomsbekjempelse, for akkurat disse familiene. Og en lærepenge til oss politikerne som ville endre systemet, før vi hadde spurt hva som var galt.

"Det må ikke være for enkelt å være rusavhengig ." er en annen kjenning. Det er ingenting enkelt med å være rusavhengig. Du har en sykdom og en livssituasjon som gjør at du har brutt alle bånd til familien din og vennene dine, du har høyst sannsynlig pådratt deg andre skader og sykdommer, du har antakeligvis vanskelig med å få økonomien din til å gå rundt, og du har antakeligvis gitt opp å noensinne komme deg ut av det jaget du lever i, enten din svakhet er piller, alkohol eller dop, eller en kombinasjon av dem alle. Vi har en ruspolitikk å være stolte av i Venstre. Men mye av den avhenger av at vi i større grad får et hjelpeapparat som henger sammen. Ikke minst når den store jobben etter behandling begynner, jobben med å bygge livet på nytt. Av og til forteller historier virkeligheten best: Jeg spurte som jeg ofte gjør, en tidligere rusavhengig: Hva er det som skal til for at du skal få det litt enklere? Svaret: "Behandlingen min må bli enklere og henge bedre sammen med utdanningsløpet mitt" — og så setningen som har etset seg inn i hukommelsen: "Men ikke tenk på det du, det er jo et statlig ansvar, jeg forventer ikke at du som lokalpolitiker skal kunne rydde opp i det." For selvsagt skal hun kunne forvente det. Vi stiller til valg for Venstre, ser vi oppgaver som skal løses finner vi ut av det, også angriper vi det på alle nivåer. Men hva sa ikke svaret om hvordan vi kløner det til? Hvor mange ganger har ikke denne tøffe dama møtt, "det skulle jeg gjerne gjort, men det er ikke mitt ansvar" fra et eller annet menneske et eller annet sted i det tjenesteapparatet som finnes for å hjelpe mennesker til å bli rusfrie og til å forbli det. En av de store oppgavene som ligger forran oss nå tror jeg blir å få NAV til å fungere som den ene døren den var ment å være for alle, og ikke dit vi er på vei, som en datasentral der alle krysser av at de har gjort sin lille del av oppgaven. For fattigdomsbekjempelse handler ikke alltid om penger, men om å la folk bruke energien sin på å skape seg sin nye hverdag, ikke på å kartlegge hvem som gjør hva i spesialisthelsetjenesten og NAV. Det gjøres utrolig mye godt arbeid i NAV, og det går bedre uke for uke — men det er viktig å ha i mente, også for Venstre, at målet er ikke å få NAV til å fungere best mulig, men å få hverdagen til NAVs brukere til å bli litt bedre.

Folk er ikke så ulike, egentlig. Så når Venstre dette året skal ha ekstra fokus på velferdsdebattene, om NAV, om trygd, om sykehusstruktur, så må vi klare å være like fokusert på enkeltmenneskene som når vi diskuterer personvern. Det er ekte liv det er snakk om, ikke en ideologisk øvelse. Skal løsningene bære over tid må de være fornuftige, de må nikkes til over kjøkkenbordet. Vi kommer ikke alltid til å bli populære, men vi kan skaffe oss respekt. Kanskje betyr det en annen sykehusstruktur enn dagens, kanskje betyr det kommunesammenslåinger, kanskje betyr det skjerping av legenes kontroll ifht sykemeldinger. Kanskje betyr det tøffe språkkrav i arbeid og utdanning. Vi må fortsette de vriene debattene, det er i alle fall bedre at vi som står til valg tar avgjørelsene, enn at en tilfeldig papirflytter må ta dem fordi vi ikke våger.
Dette ble ikke et innlegg med svar, men med noen historier.

Velferdspolitikk handler om hverdager.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 13 år siden.**