Frykten for det ukjente

Når jeg ser en edderkopp, roper jeg på 2-åringen min og sier “Se her er en edderkopp! Se nå — når jeg tar på den så løper den avgårde! Artig!” Så prøver vi å hjelpe den ut av huset.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 13 år siden.**


Det er jo ingen grunn til å skade den, den har jo ikke gjort noen noe. Etter hva jeg har skjønt er det mange som er redde for edderkopper. Når de ser en, roper og skriker de etter noen modige helter som kan komme og mose det fryktelige monsteret.

Det finnes farlige edderkopper, men vi vet alle at edderkopper i Norge stort sett er helt ufarlige. Det er ikke slik at de blir farligere jo mer mennesker frykter dem. Det er frykten som er problemet. Ikke edderkoppen. Hvis noen hadde skrevet en kronikk i Drammens Tidende om hvordan edderkopper må fjernes for at vi alle skal slippe å leve i frykt, så hadde vel de fleste himlet med øynene.

Unge-Venstre-Asylsøker

Foto: SID-UDI

Det er ikke noe gøy å være redd. Vi burde jobbe for at færrest mulig lever i frykt av noe slag. Noen folk blir genuint engstelige når de ser muslimer. For meg er dette enda merkeligere enn folk som er redde for edderkopper. Men jeg skjønner jo at de må ha det fryktelig når de da ser flere og flere muslimer flytte til Norge. Jeg unner dem ikke den frykten. Men løsningen, som med edderkoppene, er ikke mer frykt og skremselspropaganda. Da blir det jo verre.

Vi er alle enige at integrering er løsningen. Integrering blir lettere hvis vi tror det beste om hverandre og slapper av. Det blir umulig hvis vi tviholder på frykten. Jeg ønsker bedre integrerte innvandrere. Gjør ikke dere?

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 13 år siden.**