Norge og staten

Norge som nasjonalstat har ikke lange tradisjoner, men de er til gjengjeld stolte. Frem til 1970 var vi nesten bare etniske nordmenn som bodde i Norge, og de få som ikke var det (riktigere, ikke bare var nordmenn, nemlig norske samer) søkte vi assimilert. Sier Kjell Hausmann i sitt innlegg

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 14 år siden.**


Norske politikere har siden defineringen av Norge sikret egne grenser og beskyttet innbyggerne av Norge. Dette er oppgaver som naturlig tilligger en stat.

Med tiden har staten videreutviklet sitt engasjement. Staten har tatt ansvar for helse- og skolevesenet, og de viser hvor alvorlig de tar dette arbeid gjennom å motarbeide private initiativ innenfor disse sektorene. Transport og kommunikasjon er også oppgaver som ivaretas av staten, direkte eller indirekte.

Norge ble et rikt land på grunn av energi, og det er relativt bred enighet om at energi er en oppgave for det offentlige. Både produksjon, salg og videreutvikling av næringen(e) sikres gjennom statlig engasjement.

Den private sfære har heller ikke fått operere uten statens bidrag. Vi fikk tidlig barnetrygd, og staten har et selvfølgelig ansvar for personer som faller utenfor arbeidslivet. Barnehagene våre eies og drives dels av private og dels av norske kommuner, men det synes som et mål å utvide det offentliges barnehageansvar. Alkohol- og matforbruket til innbyggerne følges opp av staten via monopol og rådgivende myndigheter.

I 2011 har vi fremdeles en statskirke, og det er ingen umiddelbare tegn på at denne skal opphøre. Biskoper utnevnes i statsråd, og samfunnet har myndighet til å påvirke retningen på den kristne tro. Er du ateist, agnostiker, hindu, muslim eller sikh har selvsagt trossamfunnet du er del av de samme inntektsrettighetene som den offentlige kirke. Det er rett og likt. Staten er der for alle.

Staten har aldri lagt bånd på seg i forhold til å lovregulere og utøve. Derfor er det heller ikke overraskende at det mest private nå politiseres. Hvorvidt jøder og muslimer skal få omskjære sine guttebarn er politikk. Det må selvsagt være likt, og flertallet i Norge omskjæres tross alt ikke.

Nå er det bare å vente på at vi får en god og bred utredning av saken, selvsagt gjennom nedsettelse av minimum ett offentlig utvalg. Her må jøder og muslimer representeres. I tillegg vil vi ha deltakelse fra kirken, legestanden og personer med gode karakterer fra juridikum. Sexologer må selvsagt med. En utfordring blir det å definere når det er medisinsk fornuftig med avkutting av forhud. Definering av en minimumsgrense i centimeter er imidlertid en løsbar utfordring for vår stat.

Kjell Hausmann
Meningsbærer og medlem av Drammen Venstre

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 14 år siden.**