De viktige tingene

(Foto: Dreamstime.com)
Politisk interessert har jeg egentlig alltid vært, men politisk aktiv har det stått dårlig til med. En kan kanskje kalle meg en observatør av de politiske debattene, og jeg skal ærlig talt si at jeg sikkert kan identifisere meg med ethvert parti i ulike saker. Kanskje det er en av grunnene til at jeg aldri har vært medlem eller enda ikke har tenkt tanken på å bli medlem av et politisk parti. Det er vel sikkert flere forskjellige grunner til det; blant annet at de fleste av oss har det greit uansett hvem som styrer byen eller får leke med oljepengene våre, sett opp mot andre land der det herjer både krig og fattigdom. De store forskjellene uteblir i stor grad. Men når jeg egentlig tenker meg om, så tror jeg det er den evige runddansen i forkant av hvert valg, de hårete valgløftene; flesket eller baconet som jeg kaller det. Som kan sammenlignes med å bestille en hel gris, men kun få levert en skank når partiet du stemte på vinner valget.
Barnehage I disse tider ser vi løfter om bedre samferdsel, om å bevare Tromsømarka (etter at man har tatt en u-sving som i beste fall hadde gitt deg en saftig bot om den ble foretatt på enhver vei med bil, noe det ser ut som det nevnte partiet også har fått), lavere eiendomsskatt (skulle gjerne hatt det, men det påvirker ikke livskvaliteten min nevneverdig), liberale alkohollover (bare å dra på butikken før 20 på hverdager om du trenger en øl), badeland, og til slutt eldreomsorg. Alle disse punktene er jo saker mennesker bryr seg om, og alle vil jo ha et bedre tilbud til eldre. Eldreomsorg er noe ethvert parti med selvrespekt kjører frem som en fanesak ved hvert valg, og viktig er det. Vi skal alle bli gamle, de aller aller fleste av oss har familiemedlemmer som enten er eldre eller snart kommer til å bli det, og vi har barn som også skal bli gamle. Derfor er dette også en fantastisk sak å støtte opp om, og det virker tidvis som det nesten er en konkurranse om å forfekte det beste tilbudet til eldre i disse tider. Det som de fleste av menneskene i byen ikke har er: en bror, søster, datter, sønn eller annet nært familiemedlem med alvorlig utviklings- eller funksjonshemming. Så hva betyr det? Jo, det betyr at veldig få partier forfekter valgløfter ovenfor denne gruppen. Og for oss som som sitter med barn eller andre nære familiemedlemmer med alvorlig utviklings- eller funksjonshemming er ofte spørsmålet i disse valgtider: Hvordan parti vil sørge for et løft i tilbudet til mennesker med utviklings- og funksjonshemming? Hvordan parti kan vesentlig forbedre vår livskvalitet og fremtidsutsiktene til våre kjære? Dagens system for foreldre og nære familiemedlemmer er heller «skralt». Sykehusene rundt om kutter i økonomien til avdelingene for habilitering, samt barne og ungdomspsykiatrien. Kommunalt er det litt bingo hva du treffer, og i hvor stor grad du i det hele tatt klarer å tilegne deg de rettighetene eller hjelpa du har krav på. Ventetidene på omentrent alt av tiltak har vært ekstremt lange, saksbehandlingstid er et stort problem både i PPT, Tidelingskontoret og Rehabiliteringstjenesten. Og det har vært slik når byen ble styrt av rødgrønne også. En er i det hele tatt heldig som forelder om en klarer tilrive seg et tilbud om opplæring og behandling som kan forbedre fremtidsutsiktene til individet.
Fokuset på dette i valgkampen har, om det har eksistert, vært så minimalt at det har gått meg hus forbi. Det skal samtidig berømmes til enheter som Alfheim aktivitetshus og andre bedrifter som gjør mye godt for denne gruppen mennesker, uten at det øker fremtidsutsiktene dramatisk for denne gruppen mennesker. Så, hva er forskjellen på eldre og denne gruppen mennesker? Jo, mennesker med utviklingshemming og funksjonshemming er en særdeles heterogen gruppe, funksjonsnivå og alder tatt i betraktning. Det er samtidig en gruppe mennesker vi med en bedre og bredere politisk forankring og bevilgning av mer midler til behandling kan forbedre fremtidig utfall dramatisk ved hjelp av mer og riktig behandling og opplæring. I dag sparer vi oss til fant, og ender til syvende og sist opp med et stort antall mennesker som ikke har noen mulighet til å klare seg i nærheten av selv i voksen alder. Så ja, vi sparer nå, men vi tilegner oss også en stor og ekstremt kostbar samfunnsøkonomisk post senere.
Om vi ser til andre land, er det et stort fokus i skoler og dagsenter for mennesker med utviklingshemming og funksjonshemming på trening av ADL ferdigheter, slik som å handle, lage mat, dusje seg. ADL ferdigheter, som igjen kan øke deres forutsetninger for å klare seg bedre på egen hånd. Vi ser også storeskoler som er innredet som handlegater der mennesker kan få jobbtrening i ulike forretninger for å bedre sysselsetting senere, slik at de også kan få en følelse av å være til nytte og bidrag til i samfunnet.
Så hva er poenget med min kommentar, jo for meg som far til en datter på 9 år med en alvorlig autismespekterforstyrrelse og som forsker innenfor utviklingsforstyrrelser er det trist at dette ikke er et tema som brukes i større grad hva gjelder «valgflesk», samtidig som jeg forstår at badeland, liberale salgstider for alkohol og eiendomskatt favner et bredere publikum, og dermed flere stemmer. Men i min verden er de viktige valgløftene de som er tuftet på å hjelpe de av oss som virkelig har behov for hjelp, samtidig som vi kan øke livskvalitet og utfall. Det være seg eldre og mennesker med utvikling- og funksjonshemming. Det er tross alt de som trenger tiltak, og i mine øyne skal ha det godt. Vi andre kan fint klare oss uten kutt i eiendomskatt, badeland, liberale salgstider for alkohol og en liten bit skog nord på Tromsøya. Om vi kunne økt bevilgningene og tilbudet til barn, ungdom, og voksne med utvikling- og funksjonshemming, kunne vi i et samfunnsøkonomisk perspektiv spare relativt store kostnader som igjen kunne bidra til finansieringen av de godene som brukes som valgflesk i dag. Det skal sies at jeg har hatt en samtale med Jonas Stein (V), og vil gjerne berømme han for lysten til å gjøre noe for denne gruppen mennesker. Nå er utfordringen til politikere å begynne å tenke på grupperinger som nødvendigvis ikke sanker stemmer fra et like bredt publikum som badeland, eiendomskatt og en alternativ vei til Kvaløya. Uten å si at disse tingene ikke er viktige, men satt i perspektiv har vi et samfunnsansvar for de svake, og lage fanesaker som også kommer de til gode.
Nå registrerer jeg at blant annet Kanestrøm er ute å snakker om tilbudene til utviklingshemmede i form av dagsenter og tilbud i videregående skole. Vel, om vi skal komme til det punktet at vi kan avlevere våre barn på dagsenter og videregående skoler, så må vi først ta tak i problemene mye tidligere.
Godt valg.
Av Roald Øien (Phd stipendiat – Institutt for psykologi – UiT)
**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 9 år siden.**