25 381 par øyne har per nå blikket rettet fremover, men ikke på omstillingsmidler. Vi ser et Stortingsvedtak med store demokratiske utfordringer, basert på talltriksing, statlig sløseri og stadig nye og ubegrunnede argumenter for nedleggelse. Vi ser også at merknaden om ny behandling ved feil i tallgrunnlaget ikke vil bli etterfulgt. Ikke minst ser vi at den norske forsvars- og sikkerhetspolitikken er i endring. Som Statssekretæren sier, i tillegg til de økonomiske hensynene er det store endringer i teknologi og trusselbilde som ligger bak beslutningen: Moderne langtrekkende presisjonsvåpen kan ramme kritisk infrastruktur på kort varsel, noe som utfordrer måten vi så langt har tenkt forsvar og beskyttelse av kritisk infrastruktur på. Omsider begynner argumentasjonen å ha rot i virkeligheten.
Ifølge Westnes (2015) anser norske myndigheter ballistiske missiler som den mest alvorlige trusselen landet står overfor. Under NATO-toppmøtet i Lisboa i 2010 gikk et samlet NATO inn for å etablere et missilforsvar, nedfelt i NATOs «Strategic Concept». Målsetningen er å tilpasse forsvarsevnen mot et endret trusselbilde og beskytte de allierte landenes befolkning og militære styrker mot strategiske ballistiske missiler. Ifølge forsvarssjef Haakon Bruun-Hansen evner ikke Norge å stå i mot trusselen, blant annet som følge av et kraftig underdimensjonert luftvern (Askvik, 2015). Løsningen er missilforsvar. Missiler kan forsvare oss, men de kan også med presisjon ta ut mål langt inne på motstanderens territorium.
Når Norge nå velger å bidra inn i det kollektive forsvaret (og provokasjonen) gir det et viktig politisk signal: Norge velger lojalitet overfor alliansen fremfor et godt samarbeid med og beroligelse overfor Russland. Lik utplasseringen av amerikanske spesialsoldater på Værnes utfordrer også dette den norske basepolitikken: Hvordan skal vi møte det nye trusselbildet og behovet for et missilforsvar med de sikkerhetspolitiske dilemmaer dette medfører? (Jfr. Westnes, 2015).
Over tid har vi hørt snakk om langtrekkende luftvern. Statssekretæren har tidligere uttalt at type luftvern ikke er bestemt, at det sannsynligvis ikke er utviklet enda, men at det er så kostbart at det ikke kan etableres både på Andøya og på Evenes. Statssekretæren har visst glemt å fortelle oss at en kombinasjon av ulike typer missiler (kryssermissiler og ballistiske missiler) fra ulike plattformer på land (bakkebasert), i luften (F-35) eller på/under havoverflaten (fregatter) vil øke den totale rekkevidden – derav betegnelsen langtrekkende (Jfr. Askvik, 2015).
Rakettskjold har tidligere vært diskutert i Norge. Temaet er politisk sensitivt, og norske myndigheter har forsøkt å unngå en offentlig debatt om dette. Forsvarsdepartementet (FD) har ledet utredningen om det norske bidraget til NATOs missilforsvar, herunder de operative, teknologiske, organisatoriske og økonomiske aspektene rundt et slikt forsvar. Utredningen er gradert.
Westnes (2015) har analysert materialet. I analysen har han benyttet åpne ugraderte kilder, men anser det som sannsynlig at det vil være stort samsvar mellom offentlige uttalelser og reelle begrunnelser. Westnes (2015) finner at NATOs formål med et missilforsvar samsvarer med målet for norsk sikkerhetspolitikk. Han mener derfor det er sannsynlig at Norge vil bidra.
Kanskje det er på tide at den reelle begrunnelsen for nedleggelsen av Andøya flystasjon blir gjort kjent? Andøya er muligens et bombemål, men er det på grunn av etterretningstjenesten, flystripa og P-3 Orion, eller skyldes det myndighetenes nye aggressive linje overfor Russland?
av Tone Salomonsen (bildet)