Denne gangen var det i Bærum, ti mil fra Sandefjord. En ung mann, visstnok preget av gårsdagens rasemessige tankegods, og med hat mot de som tror annerledes enn flertallet i Norge. Han tok seg inn i moskeen, der de forberedte seg til å feire et av det islamske årets høyde-punkter – Eid-al Adha –For muslimer er dette minst like viktig som julen er for oss andre, og en kilde til stolthet og glede, spesielt i samvær med venner og kjente.
I en moske i Bærum kunne det gått galt. Heldigvis klarte de som var til stede å overmanne han som ville være terrorist. I enkelte aviser blir det fortalt at en 65 år gammel bestefar satte seg på ham: noen norskere reaksjon på ondskap kan man vel vanskelig tenke seg!
Denne episoden, som heldigvis endte uten ytterligere blodbad, er over. Men hva kan vi gjøre fremover? Kan vi gjøre mer for å fostre toleranse? Kjenner vi hverandre godt nok? Er vi sammen i tilstrekkelig grad? Er organisasjoner og lag flik nok til å få med seg alle?
Forskning viser at personer som radikaliseres, har flere likshetstrekk. Enten det er høyreekstrem radikalisering eller radikal islam. Ironisk nok, siden personer som gjennomgår radikalisering, i enten den ene eller den andre retningen, mener de har så lite til felles at de i ytterste konsekvens tyr til vold for å forsvare eller kjempe for sin overbevisning. De er unge, ensomme menn som har høyt frafall i skolen, lav utdanning og ofte historie fra psykiatri og rus. Hva forteller det oss?
Det forteller oss at kampen mot radikalisering er kampen mot utenforskap. Det er å sørge for en skole som gir elevene muligheter til å lykkes med utgangspunkt i sine ressurser. PST forteller at det er nesten umulig å fange opp personer som radikaliseres på nett. Men det er ikke bare PST som «fanger opp» ungdommer som står i fare for å radikaliseres. Det er læreren som har tid til å se eleven sin. Det er når vi som foreldre svinger innom en nabo for å ta med klassekameraten på fotballtrening, eler på kamp. Det er mammaen som diskret kjøper toalettsaker på Rema 1000 til Norway-cup deltakeren på laget som kom med halvfull ryggsekk og uten lommepenger.
Kampen mot radikalisering skjer på helsestasjonen og i barnevernet. Når helsesøstre har ressurser nok til å veilede familier som synses det er vanskelig å være familie og ta vare på hverandre. I barnehagen, når ansatte bygger bro mellom barnehagen og familien, også når det er vanskelig. Kampen skjer på ungdomsklubben og i idrettslaget. Alle disse stedene som ikke får nok ressurser og ofte nedprioriteres eller ikke verdsettes for de viktige merverdiene de gir Sandefjord, i harde maskuline diskusjoner om overskudd, New Public managment og økonomisk nytteverdi. Når vi skal bestemme oss for hvordan vi forvalter og prioriterer i kommunen vår.
Hva slags rollemodeller skal vi være?
Når norsk toppolitikere innfører begreper som snik-islamifisering, eller beskylder kolleger for «å sleike imamer opp etter ryggen». Da utfordrer det målet vårt om inkludering og deltakelse.
Holdninger til andre og til minoriteter har en lang mørk historie vil aldri må slutte å lære av. Enten det er jødeforfølgelsen under andre verdenskrig, diskriminering av homofile eller assimileringspolitikk ovenfor samer. Det begynner ikke som assimileringspolitikk, eller forfølgelse. Det begynner som holdninger. De har vi alle et felles ansvar for. I diskusjonen om hatefulle ytringer. Er Venstre en tydelig forkjemper for ytringsfriheten.
Vi har et ansvar for å tenke igjennom hvordan vi ytrer oss, hva vi er med å legitimere. Hvilke holdninger skal vi stå for? Hvem skal vi definere som oss og de andre? Hvordan diskuterer vi rundt middagsbordet, og hva hører barna våre.
Jeg kjenner jeg blir lei meg, når jeg som spansk lærer på Ranvik Ungdomsskole i 2019 har en gjeng med elever som flirer av at det spanske ordet for svart er Negro. Eller gang på gang finner hakekors på toaletter og tavler i klasserommene. Hvor kommer disse holdningene fra? Samtidig som jeg tenker dersom jeg som etnisk norsk kvinne blir lei meg og såret av det jeg finner. Hvordan er det for elever som har en tilknytting til en annen religion en flertallet eller en annen hudfarge?