Skolen er bærebjelken i samfunnene som lykkes, enten de måles etter BNP eller hvor fornøyde innbyggerne er med livene sine. Og hva ville vel kunnskapssamfunnet vært uten skolen? Skolegang gir ikke bare kunnskap og inntekt, men óg innsikt – kanskje den viktigste ingrediensen i frihet.
Friheten som demokratiet vårt byr på tas som en selvfølge av nordmenn flest. Generasjoner før oss har jobbet hardt for den friheten siden 1814. Historiens helter gav oss friheten til å stemme, individuelle rettigheter og ikke minst rett til skolegang.
Demokrati er én form for frihet som vi kjenner. Frihet som begrep i skolesammenheng derimot, det er mer diffust og fortjener plass i rampelyset. Trivselsstall fra elevundersøkelser har frekventert ØPs spalter de siste ukene. Serier med alvorlige enkeltepisoder, voldsepisoder og graverende skolegårdsskildringer er krenkelser barna opplever i vår skole, våre barn. Skolen, som jeg nettopp definerte som bærebjelke, den har fått en betydelig brist. Skolen er beviselig ikke et sted for frihet for alle; for noen er friheten erstattet med følelser som frykt og redsel.
Ting skjer ikke bare av seg selv
1814 og friheten kom ikke av seg selv. En av årsakene til det som skjer i skolen er et resultat av det vi politikere i kommunestyret har bestemt oss for å ta oss råd til. Pengesekken skal fordeles. Mitt parti Venstre og flere andre små partier med mitt har lenge varslet om det som vi nå kan lese om i ØP. Det som skjer er ikke en villet retning, men det er en direkte konsekvens. Det har tross alt gått bra så lenge. Årsaken til at det har gått bra tror jeg er fordi vi har dyktige rektorer og lærere som har lyktes å tøye strikken litt lengre. Men på et tidspunkt ryker den.
Det er ikke noe særlig å bli nedstemt gang på gang i kommunestyret når du vet at du kjemper en viktig sak. Det er ikke noe særlig å se at skolen igjen gis det korteste strået, og samtidig erkjenne at du representerer ett av de minste partiene. Men jeg er stolt over at vi er ett av partiene som kjemper og har kjempet mot de store partiene. Vi har lenge kjempet for å få inn fast ansatte miljøterapeuter i alle barne- og ungdomsskoler i kommunen, mer midler til helsesykepleierne, opprettholdelse av skolesekretærer på skolene og mer midler til Larvikskolene generelt. Politikerne i Larviks kommunestyre velger kroner fra pengesekken, og det er du som velger dine representanter ved kommunevalget.
Man sier også at det trengs et helt lokalsamfunn til å oppdra et barn, og det er vel der vi er nå. Vi trenger å oppdra barna sammen, og vi trenger å oppdra noen politikere i samme slengen. Min oppfordring til deg som leser er; si fra til de politikerne du kjenner og be dem skjerpe seg, se ut i verden eller over til nabokommunene hva de gjør med sine skoler. Barna trenger miljøterapeuter, og det spiller ikke noen rolle at det verken er lovpålagt eller at det koster penger. Flere må få opp øynene, for situasjonen i Larvikskolen er faktisk akkurat så ille som det skildres. Selv om majoriteten av barna har det bra og opplever frihet i skolen, så er antallet barn som ikke har det bra, altfor for høyt.
Prioritere barna
Jeg er redd for at det blir verre og verre i skolen hvis vi ikke tar grep nå. Barna har lovpålagt rett til godt arbeidsmiljø, akkurat som voksne. Vi kan ikke bare sitte å se på at barna blir dårligere behandlet enn hva vi selv aksepterer på våre arbeidsplasser. Det er så enkelt som at kommunepolitikerne må tørre å prioritere annerledes – å prioritere stemmene som ikke roper høyest, men som gjennom ØPs spalter og noen få mindretallspartier gis en stemme fra tid til annen; en stemme som som oftest blir nedstemt og skuslet vekk igjen. Selv om vi bor i en kommune med begrenset råd, så kan vi ikke spare oss til fant. Alt starter som kjent i skolen.