Ingen liker atomubåter i nabolaget

Foto: Eric J. Stene

Av Morten Skandfer, Tromsø Venstre
Først publisert på Nordnorsk Debatt

Mange føler uro over planene for anløp av atomdrevne fartøy ved Tønsnes havn. Det har jeg stor forståelse for. Rapporten vi nylig ble kjent med beskriver ulykkesrisiko gjennom flere scenarier, fra begrenset til omfattende. Felles for dem er at sannsynligheten for at de skal inntreffe er svært lav. Men altså ikke null.

Vi omgir oss med risiko daglig, mange er selvvalgt og med høyere sannsynlighet for skade. Men arbeidet for et sikrere samfunn går kontinuerlig, basert på kunnskap, forebygging og beslutninger. I Tromsø har atomdrevne fartøy anløpt i flere tiår, både sivile og militære. Utenfor kysten opererer stormaktenes atomubåter i dypet og flytende reaktorer taues fra russiske verft til kunder over hele verden.

I disse dager tester Russland nye atomdrevne torpedoer i Barentshavet. Vi lever altså i en del av verden der det til en hver tid er atomreaktorer på kjøl. Dette har Statens Strålevern og Statsforvalterens beredskapsavdeling vært bevisst på i mange år med egne øvelser.

Det nye er at allierte atomubåter som tidligere hadde mannskapsbytte i rom sjø skal gjøre dette ved Tønsnes havn. Det er en beslutning som Forsvarsdepartementet har gjort. Jeg skal ikke gå inn på de sikkerhetspolitiske sidene ved dette utover at Norge burde hatt en fungerende marinebase i nord, som kunne ivareta militære og sivile krav til sikkerhet og lokalisert på et mer egnet sted enn Tønsnes.

For sivilsamfunnet må disse nye skipsanløpene i tillegg til reaktorene i våre nære havområder utløse et stort løft for mer beredskap. Derfor er det svært alvorlig at det ikke har vært en oppdatert lokal beredskapsplan for atomulykker. For, som vi har lært i det siste pandemiåret, vi må planlegge for ukjente, nye og alvorlige hendelser.

Rapporten med konsekvensutredninger med ulike ulykkesscenarier gir et realistisk og godt kunnskapsgrunnlag for å lage den beredskapsplanen vi trenger, og strengt tatt burde hatt for flere år siden. Og selv om det er svært lite sannsynlig med uhell eller ulykker fra atomdrevne skip under anløp, så viser rapporten at konsekvensene i verste fall vil bli store. Og da er nettopp plasseringen nært byen og viktige landsdelsfunksjoner for helse og beredskap svært uheldig. Selv et begrenset tiltak som å slå av ventilasjonsanlegg for å hindre spredning av radioaktivitet vil gjøre sykehusdrift vanskelig.

Rapporten nevner også problemene ved evakuering. Vi har nylig erfaring med brannen i den russiske tråleren ved havn i Breivika, med store konsekvenser for driften av helsevesen, trafikk og undervisning i nærområdet. Vi må nok i større grad ta slike scenarier inn i samfunnsplanleggingen generelt og problematisere funksjonsdeling; hva skal ligge hvor?

Beredskap for sannsynlige (brann) og svært lite sannsynlige (atomulykke) må være kunnskapsbasert og inneholde oppdaterte, robuste planer og nødvendig utstyr og personell. Hvis de potensielle konsekvensene er store må planene ta hensyn til det selv om sannsynligheten er svært lav. Alt dette må revideres og forbedres regelmessig.

Jeg forventer at kostnadene for å etablere beredskap ved anløp av atomdrevne fartøy dekkes av staten, som har tatt beslutningen om å bruke Tønsnes. Det er jo ikke en lokalt skapt eller naturgitt situasjon, kommunen er vant med å håndtere mange slike, setter krisestab mange ganger i året og må stadig oppdatere kriseplanene. Slik kan vi forholde oss til stadig skiftende omgivelser og ulike typer risiko.

Jeg kommer ikke til å la planene om anløp på Tønsnes ta fra meg nattesøvnen eller bekymre meg mye i hverdagen. Jeg er mye mer bekymret for klimakrise, neste pandemi og bilkjøring. Men jeg skulle gjerne sett at anløpene skjedde et annet sted. Lokalt må bedre beredskap på plass og jeg forventer altså at det skjer også med statlige bidrag.