Når skal vi begynne å snakke om elefanten i rommet?

Jeg er garantert ikke den eneste som kan fortelle om erfaringer med å ikke bli tatt på alvor av helsevesenet.

Bare det siste året har jeg to i nær krets med skader som ikke ble ordentlig undersøkt, og som de dermed må leve med livet ut. Den ene av dem har fått innvilget pasientskadeerstatning, vel å merke. Bemerk at disse hendelsene er fra det siste året. Jeg kan dessverre ramse opp flere hendelser lengre tilbake i tid.

Selv har jeg også erfart hvor vanskelig det kan være å bli tatt på alvor, og hvor liten man kan føle seg i møte med systemet. For meg tok det åtte år med symptomer fra ulike deler av kroppen, før det til slutt ble klart at plagene skyldes revmatisk sykdom. Det er en kjent sak at kronisk sykdom tar tid å diagnostisere, men hadde det ikke vært for at jeg kjenner systemet, har orket å stå i kampene og er såkalt «ressurssterk», hadde jeg aldri kommet i mål. Slik burde det ikke være. Det er dyrt og ineffektivt, både for det offentlige og for pasienten.

Å ta pasientenes erfaringer på alvor er et viktig og enkelt steg mot ressursbesparelse. Rett og slett betrakte forholdet mellom lege og pasient som et samarbeid, slik tankegangen er andre steder hvor det offentlige er i kontakt med brukere, eller der man i det private forholder seg til kunder. Klisjeen om at pasienten er den som kjenner kroppen sin best har ikke oppstått uten grunn.

Heldigvis fikk jeg til slutt oppleve hvor fint dette samspillet kan være når det faktisk fungerer; å bli trodd og hjulpet, og ikke minst den enorme lettelsen over å få bekreftet at det man har kjent på i så mange år, faktisk stemmer.

Poenget med denne teksten er ikke å henge ut noen. Tvert imot beundrer jeg sykepleierne, legene og alle andre ansatte i helsetjenestene som står på dag og natt, til tross for et tidvis umenneskelig press. Og press er vel nettopp stikkordet, forklaringen på at det tidvis går litt for fort i svingene.

Det forundrer meg hvor lite det snakkes om elefanten i rommet − en helsetjeneste nær kollaps. Pandemien satte søkelys på dette; mangelen på sykepleiere og krevende arbeidsforhold, som for øvrig ikke var nytt i 2020. Dårlig samhandling mellom stat og kommune er ikke noe nytt, heller ikke eldrebølgen og spådommene om framtidig mangel på arbeidskraft.

Kombinert med dette skal det kuttes enorme summer, både i primær- og spesialisthelsetjenesten, avdelinger legges ned og vi har en fastlegekrise, som ikke ser ut til å bli løst i nærmeste framtid. I tillegg hører vi stadig mer om dårlig barselomsorg, eldreomsorg og manglende prioritering av kvinnehelse, så hvor blir det av de konstruktive diskusjonene og løsningene?

Jeg håper på større grep; et betraktelig løft i lønninger til sykepleierne, at det tas grep for å sikre nok helsepersonell over hele landet, at vi for alvor begynner å se symptomer, og ikke minst fysisk og mental helse i sammenheng, og at kommunal, statlig, privat og frivillig sektor kan dra nytte av hverandre desto mer. En begynnelse kan være å omtale situasjonen som det den er, «kalle en spade for en spade», som det heter på godt norsk.

Iselin Bøge Rom, 5-kandidat Kristiansand Venstre

Innlegget har vært på trykk i FVN 30.mars 2023
https://www.fvn.no/mening/debattinnlegg/i/jlwVnL/naar-skal-vi-begynne-aa-snakke-om-elefanten-i-rommet