I byer der man vet å verdsette denne typen allment anerkjente planleggingsprinsipper brukes bibliotekene bevisst i byplanleggingen og byutviklingen, for å skape mangfold, aktivitet, synergier – for å skape et levende, spennende og attraktivt bymiljø, og for at byen skal være et sted for alle, uavhengig av økonomi. Et nærliggende eksempel på bruk av bibliotek som nøkkel til suksess i byutvikling er den nye hovedfilialen til Deichmann i Bjørvika. Vi er så heldige at vi ikke trenger å skape dette. Vi har det – enn så lenge. Hva en levende by er verdt i kroner og øre vet vi ikke før den har avgått ved døden, og det mangler ikke på dødstrusler mot små byer, nå også fra kommunens styringspartier. Hvis nok en grunn til å dra ned til sentrum nå blir borte, blir veien enda kortere til et av kjøpesentrene i nærheten, også utenfor kommunegrensen. Grunnlaget for byens næringsliv reduseres, virksomheter flytter med de konsekvenser det innebærer. Dette blir en selvforsterkende nedadgående spiral, som etter hvert også vil sette sitt preg på vårt verneverdige bygningsmiljø, for bygninger som ikke er i bruk, eller som kun er en utgiftspost, blir ofte dårlig vedlikeholdt.
Hva er en by verdt, i form av skatteinntekter fra et levedyktig næringsliv, fra tilreisende som kommer for å oppleve en levende by, og fra oss innbyggere som bruker byen vår? Det er garantert mye mer enn de små kronene man kanskje sparer på å flytte biblioteket opp til sløyden på Seiersten. Inntekter ved salg og kostnader til flytting + innredning går omtrent opp i opp. Behov for vedlikehold er IKKE prekært. Dette er tiltak det kan søkes tilskudd til og som kan spres over mange år.
Og som vanlig – alt henger sammen med alt. Nå har vi akkurat vedtatt kommunedirektørens forslag til tiltak for å nå budsjettbalanse – inklusive å tilpasse skole- og barnehagestruktur til virkeligheten. Det fremstår derfor, om mulig, enda mer merkelig at man vil bruke enda mer av arealene på Seiersten skole til andre ting enn skole før man vet hvordan en optimal endring av skolestruktur ser ut. Ved å gjøre dette grepet saboteres jo mulighetene til å finne gode løsninger allerede før vi har begynt.
Det er mye jeg synes det er vanskelig å forstå i denne saken: Den manglende evnen, eller viljen, hos posisjonen til å se opplagte og allment anerkjente sammenhenger og å se helhetlig på løsninger. Det enøyde fokuset på en knøttliten og usikker årlig innsparing på driften, uten vurdering av de sannsynlige tapene som renner ut i den andre enden. At tre borgerlige partier ignorerer næringslivet i sentrum sin innstendige bønn om å beholde biblioteket med sine over 40 000 årlige besøkende og næringsrådets klare uttalelse om å beholde Torget 6 i kommunens eie. Og ikke mins at et parti som Høyre ser helt bort fra hvilken betydning det har for et samfunn at kulturinstitusjoner gis en sentral plassering i samfunnet. Og vi mener da ikke sentral i betydningen av avstanden til bussens snuplass.
Venstres syn er kjent for de fleste; vi ønsker at vi skal ha et livskraftig bysentrum, at byen vår, Drøbak, skal blomstre, med handel og kultur. Vi må styrke byen vår, ikke svekke den. Vi må bygge oppunder det som gjør at byen vår er en by, en attraktiv og mangfoldig by, for så mange som mulig. Derfor må selvfølgelig biblioteket bli i byen. Dette er for oss så åpenbart og så elementært at vi synes det nesten ikke er til å tro at så mange folkevalgte ser ut til å se bort fra dette, og ikke ser ut til å vektlegge hvor fattige vi blir dersom det kun er excel-arket som regjerer.
Det er et uttrykk som heter å vite prisen på alt men ikke verdien av noe. Vi må vokte oss for ikke å havne der.
Dette var innlegget til Line Stokholm i kampen for å bevare biblioteket i Frogn i Torget 6. Vi vil takke Behold og Bevar for den enorme drivkraften og de konstruktive stemmene som sikret oppmerksomheten blant både innbyggere og medier, og som ledet til seier i kampen for bevaring av biblioteket på Torget.