Eva Høili, leder av Akershus KrF, uttaler at hun er redd for et samfunn der aktiv
dødshjelp blir normalisert. Det hun overser er at spørsmålet om aktiv dødshjelp ikke
handler om å avvikle omsorg – det handler om å utvide den. Å gi mennesker
muligheten til å avslutte livet i trygge omgivelser, omgitt av fagpersonell og sine
nærmeste, er kanskje det mest omsorgsfulle vi kan gjøre.
I innlegget til Høili inneholder det flere logiske feilslutninger som dessverre bidrar til å
polarisere en sårbar og viktig debatt.
Hun påstår blant annet at erfaringer fra andre land viser at legalisering fører til en
utglidning i praksis. Dette er et klassisk eksempel på skråplansargumentasjon. Jeg
mener det at enkelte land har ulike tilnærminger og erfaringer er nettopp et godt
argument for at vi skal utrede dette grundig, ikke for å stanse debatten før den er i
gang.
Videre så oppfordrer Høili til å satse på smertelindrende behandling. Det er vi helt
enige om, men dette er ingen motsetning. Å styrke palliativ behandling og sørge for
at helsevesenet har tid og ressurser til å møte mennesker i livets siste fase, er helt
avgjørende. Men det løser ikke alt. Mange alvorlig syke opplever lidelser og smerter
som ikke lar seg lindre, og ikke alle ønsker å tilbringe sine siste dager i en tung
tåkerus.
Stadig flere land utreder og innfører regelverk for aktiv dødshjelp. De ulike
regelverkene er svært ulike i både tilnærming og utforming. I dag er det kun i Sveits
(og i Spania dersom man har vært bosatt der i minst ett år) det åpnes for at norske
pasienter kan få hjelp til å avslutte livet.
Dette er dyrt, og for dem som ikke har råd til å reise til Sveits så gjenstår det i dag
kun mørke og uregulerte alternativer. I TV2-dokumentaren Norge bak fasaden:
Dødsenglene møter vi mennesker som henvender seg til såkalte “hjelpere”. Det vi
ser, er hjerteskjærende og skremmende.
Mennesker i dyp krise møtes av kald og uansvarlig rådgivning, blottet for faglig
vurdering, empati eller medisinsk innsikt. Det gjør vondt å se, og det viser hva som
skjer når vi nekter å føre denne debatten på alvorlig vis. Når vi ikke tilbyr et offentlig
alternativ, tvinges mennesker i sårbare situasjoner inn i mørke og uregulerte rom.
Vi kan ikke la desperasjonen tvinge folk til slike løsninger. I en regulert ordning kan
det tenkes at beslutningen tas i dialog med leger, psykologer og pårørende over tid
og under strenge kriterier. Det ville gi trygghet, og det ville sikre at de som egentlig
trenger hjelp til å leve får det, mens de som virkelig ønsker å avslutte livet, får gjøre
det verdig.
Venstre har gått inn for å utrede selvbestemt assistert livsavslutning i Norge. Det
handler om ansvar. Det handler om trygghet. Og fremfor alt handler det om at retten
til eget liv og egen kropp også må innebære retten til en verdig død.