Venstres ledertrio: Trine Skei Grande, Ola Elvestuen og Terje Breivik, Foto: Jo Straube / Venstre

Det brysomme demokratiet

Kommunevalg skaper gjerne en del støy etter at stemmesedlene er telt opp. Forhandlinger om makt og posisjoner er ikke for pyser. Strategiske grep, tøffe tak og av og til skitne triks bestemmer resultatet. Alt sammen går i rasende tempo. Ikke rart det blir rabalder enkelte plasser. Årets valg er intet unntak i så måte, skriver fylkesleder Rebekka Borsch i en kronikk i Kommunal Rapport.

Rebekka Borsch
Rebekka Borsch
Foto: privat

I Odda søkte Rødt sammen med Høyre — mot Arbeiderpartiet. I Nedre Eiker gikk Høyre på en smell og tapte makten etter et forsøk på å spille ut Krf og Venstre mot hverandre. Kongsberg endte opp med en slags "storkoalisjon" mellom Ap og Høyre. Rare samarbeidskonstellasjoner — det vil si på tvers av de etablerte politiske skillelinjene — førte til at "valgvinnere" ble skjøvet ut i kulden.

Krever sperregense lokalt
Å få flest stemmer, betyr ikke alltid at man får sitte ved makten. Det er en konsekvens av et bredt spekter med politiske partier og av velgere som flittig benytter seg av valgmulighetene sine. Som regel klarer ingen å få rent flertall. Partier må istedet samarbeide for å komme i posisjon. Ikke alle liker det. For Ap-politiker Guri Ingebrigtsen, tidligere statsråd og ordfører i Vestvågøy, faller slikt demokratisk mangfold tungt for brystet. Etter at partiet hennes mistet ordførerkjedet i Vestvågøy, til tross for "valgseier", krevde hun at valgloven endres slik at småpartiene får mindre makt.

Ingebrigtsen mener det er for lett for små partier å komme inn kommunestyrene. Bakgrunn for utspillet er at Ap ble satt på sidelinjen gjennom et valgteknisk samarbeid i Vestvågøy mellom Høyre, SV, Senterpartiet, Venstre, KrF og De Grønne. Ingebrigtsen ble for kort tid siden sitert med følgende utsagn på nettstedet politisk.no:

"Det er veldig bra med mange meninger, men når veldig mange små partier med få velgere får stor innflytelse, blir det et demokratisk problem. Det bør bli vanskeligere å komme inn i kommunestyrene. Om det skal være en grense på fire prosent som ved stortingsvalget er jeg usikker på, den bør i alle fall ikke være høyere, men kanskje på en eller to prosent."

Valg
Foto: illustrasjon

Henger ikke på greip
Ut fra et demokratiperspektiv er utspillet hennes drøy kost. Dessuten kan man tvile på hvor godt eksstatsråden har satt seg inn i forskjellen mellom stortings- og kommunevalg. Ingebrigtsens ønske om sperregrense ved kommunevalg henger uansett ikke helt på greip, av flere grunner.

For det første: I realiteten eksisterer det for lengst en "sperregrense" ved kommunevalg, avhengig av innbyggertall og antall representanter i kommunestyret. Normalt står noen hundre stemmer bak hver representant. Jo mindre kommunestyret er, jo høyere er den effektive sperregrensen. I et kommunestyre med 21 eller færre representanter – som gjelder flertallet av kommunene – er det i praksis en høyere sperregrense enn ved stortingsvalg. Man må ha mer enn 4 prosent av stemmene for å vinne det første mandatet. I Hjartdal for eksempel må et parti ha nesten 5,5 prosent oppslutning for å få plass i kommunestyret. En rekke steder har antall kommunestyrerepresentanter dessuten blitt redusert de senere årene. Dette høyner grensen ytterligere for hvor mange man stemmer man må ha for å kapre et mandat.

For det andre: Det skal være lett å søke innflytelse i lokaldemokratiet. Ved lokalvalg er velgernes oppfatning av kandidatenes personlige egenskaper ofte mer avgjørende enn poster i partiprogrammet. Derfor må det være full adgang til å lansere kandidater med tilknytning til alle slags småpartier.

Flest stemmer er ikke nok
For det tredje: Det holder ikke å ha flest stemmer hvis ordførerkandidaten ikke er en samlende person. Får man alle de andre partiene mot seg etter forhandlingene, bør man kanskje fundere litt over hva som kan ha bidratt til det. Å legge skylden utelukkende på småpartiene, blir for lettvint.

Og til slutt: Jeg mener man har et noe spesielt demokratisk sinn om man lengter etter færre valgmuligheter for velgerne. Det er nettopp det politiske mangfoldet som utgjør en demokratisk grunnpilar i det norske samfunnet! Dessuten har spesielt de minste partiene, og ikke minst bygdelister, en helt annen rolle i lokalsamfunn en ved stortingsvalg. De representerer gjerne alternativ og enkeltsaker som er viktig for mennesker i kommunen.

Selvsagt kan man mene at lokalpolitikken har et problem når Høyre samarbeider med SV og Arbeiderpartiet med Frp. For små avstander mellom partier kan gjøre velgerne både forvirret og likegyldige. Mangel på ideologisk debatt kan utgjøre en fare. Men jeg tror ikke at det var dette Ingebrigtsen hadde for øyet da hun gikk ut med ønsket om å få vekk de brysomme små partiene. Jeg vil minne henne om statsministerens kloke ord etter 22. juli: Han snakket om mer demokrati, ikke mindre.