En kortere versjon av dette innlegget stod på trykk i Dagbladet 8. august 2013.
Venstre gjennomfører liberal kulturpolitikk i Oslo. Får vi makt nasjonalt, vil vi gjøre det samme der.
Kultur har verdi i seg selv, uavhengig av hvilken målbar nytte den gjør for samfunnet. Ulike kulturuttrykk bidrar til at vi både reflekterer over og er kritiske til samfunnet vi lever i. Men den verdifulle refleksjonen og kritikken kan fort gå tapt, dersom en sterk autoritet kan diktere eller indirekte bestemme hva kunsten skal reflektere over, og hvordan.
Et sentralt prinsipp for Venstre er derfor at kulturen skal være fri fra offentlig styring. Verken byråders, statsråders eller saksbehandleres smak skal avgjøre hvilket kulturtilbud som finnes. I Oslo har vi laget en ny ordning for kunstinnkjøp. Vi har erstattet et politisk styre med et faglig styre. Slik skaper vi større avstand mellom politikk og kunstfaglige vurderinger. Vi har åpnet for at det kan kjøpes inn kunst fra gallerier, og dermed åpnet for større uavhengighet i måten kvalitet vurderes på. En lignende reform bør gjennomføres for statens kunstordning, Kunst i offentlige rom (KORO).
Men det er ikke nok med formell uavhengighet, den må være reell. Da må vi sørge for at offentlig støtte ikke er eneste mulighet for å finansiere kunst og kultur, men at det finnes flere, uavhengige finansieringskilder. Det er derfor vi ønsker å stimulere til private bidrag. Vi må ha en sunn finansieringsfordeling mellom det offentlige, publikum og private bidragsytere. Det er liten tvil om at store deler av kulturfeltet i dag er for avhengig av statlig finansiering.
Kulturen skal være fri og uavhengig, men det betyr ikke "fri fra offentlige pengebevilgninger". Venstre prioriterer kultur høyt i sine budsjetter. I Oslo viser Venstre at vi at vi er villige til å satse på både infrastruktur og innhold. Vi har løst landets mest fastlåste lokaliseringsstrid for å få bygget et nytt Munchmuseum. Og vi bruker en større andel av budsjettet på kultur enn hva den rød-grønne regjeringen klarer på statsbudsjettet.
Noen aktører klarer seg best på egne ben. I Oslo solgte vi Oslo Kino til Egmont-stiftelsen, fordi vi mener det vil sikre et bedre kinotilbud i fremtiden. Stat og kommune bør konsentrere seg om å nå de som ikke klarer seg i markedet, og sørge for mangfold og kvalitet i kulturlivet. I Oslo deler vi ut om lag 170 millioner i driftstilskudd til kultur, fordelt på over 80 mottakere. I tillegg har vi en rekke mindre støtteordninger. Vi har landets beste, kommunale støtteordninger for kulturvirksomhet.
Men pengebevilgningene skal brukes best mulig. I Oslo har vi tatt grep for å benytte ordningene bedre. Vi har for eksempel satt av en egen pott til innovasjon i kulturlivet, som øremerkes de ikke-etablerte aktørene og tiltakene.
I Kulturdepartementet, derimot, opererer man med flere uklare og lite transparente pengetildelinger til kultur. Ordningen for knutepunktfestivaler og -institusjoner har fått mye kritikk. Ordningen kritiseres både for å være konkurransevridende, og for at tildelingene foregår uten at noen vet hva som egentlig er kriteriene. En full gjennomgang av knutepunktordningen bør stå høyt på agendaen for den nye kulturministeren.
I Venstres liberale kulturpolitikk er det et offentlig ansvar å legge til rette for og støtte mangfold, nyskaping og innovasjon. Det gjelder også de institusjoner som er, og fortsatt skal være, statens eller kommunens eget ansvar.
Oslo Nye Teater er et godt eksempel. En gradvis omstilling mot et prosjektbasert teater vil sette Oslo Nye i stand til å skape et enda bedre teater. Teateret skal fortsatt kunne initiere og produsere stykker selv, men i større grad også tilby en scene for andre teaterprosjekter og frie grupper. En slik endring vil utfordre måten vi tenker rundt organisering på i hele teater-Norge.
Det betyr ikke at alle andre teatre skal følge etter. Men det er helt klart på tide å tenke nytt rundt våre store institusjoner, spesielt når vi vet at veksten i bevilgninger verken gjenspeiles i kunstnerisk ansatte eller i publikumsoppslutning.
Alle skal ha muligheter for gode kulturopplevelser, uavhengig av økonomi og bakgrunn. Det offentlige har en særlig rolle i å gi barn og unge kulturopplevelser av høy kvalitet. I tillegg til kulturens frihet, er dette det bærende prinsippet i Venstres kulturpolitikk. Derfor er Oslo bystyres vedtak om å bygge nytt Deichmanske hovedbibliotek i Bjørvika en stor seier. En politisk seier, ja, men først og fremst en seier for byens befolkning. Biblioteket er den best besøkte kulturinstitusjonen i byen, med sine 2,4 millioner besøk årlig, et tall som vil øke kraftig når det nye biblioteket er på plass. Enkelt sagt: Folk flest går på biblioteket. Enger-utvalgets kulturutredning peker på at dette grunnfjellet i norsk kulturliv har vært nedprioritert gjennom Regjeringens Kulturløft I og II. I Oslo er det øverst på lista.
Kultur er ikke det samme som næringsliv, men kultur er allikevel en næring for mange. Det er ingen skam å leve av sin egen kunst. Tvert imot. Det å slå igjennom — også kommersielt — kan gi kunstneren større frihet til nettopp å skape den kunsten han eller hun ønsker. Kunstnere lever ikke bare på luft og kjærlighet til kunsten, svært mange av dem har derfor egne enkeltpersonforetak. Da er det viktig å huske på at Venstres politikk for småbedrifter og gründere også kommer kunstnerne og kulturaktørene til gode.
Venstres mål er en fri, sterk og selvstendig kultursektor. Derfor vil vi gjennomføre en fremtidsrettet, liberal kulturpolitikk til det beste for norsk kunst og kultur. La det ikke være noen tvil: Venstre er et radikalt og liberalt parti, også på kulturfeltet. Og vi både kan, vil og tør gjennomføre vår politikk. Vi ønsker forandring, ikke for forandringens skyld, men for å bevare, styrke og fornye kulturlivet. For å slippe kulturen fri.