Jeg er glad for at lederen av Høyre i Akershus, Oktay Dahl, i sitt innlegg i Romerikes blad 9. november, ser uunnværligheten av Borghild Tenden (V) fra Akershus. Dahl er så begeistret for Tenden at han viser sin støtte til Tenden til og med to ganger i sitt innlegg! Så langt er jeg enig i Dahl: Tenden har virkelig en nøkkelrolle hva gjelder en rekke kjernesaker for Akershusbeboere, for eksempel når det gjelder den skvisen som Akershus er i – et fylke som verken er storby eller distrikt, når det gjelder økt satsing på kollektivtrafikk, billigere ungdomskort, økt satsing på fornybar energi, grunderpolitikk, innfartsparkeringer osv. Tenden har stått last og brast med Akershus, og har til enhver tid sett hen til hva borgerne i Akershus trenger og forsøkt å forme politikken deretter.
For å berolige tvileren Dahl om min rolle; skal jeg altså ikke kjøre noen ny linje enn den Venstre og Tenden har stått for hva gjelder Akershusbeboernes hjertesaker. Som venstrepolitiker er det en selvfølge å være engasjert i og støtte opp under vår politikk for Akershus; om det så er samferdselspolitikk, nærings- eller miljøpolitikk. I min bagasje på vei inn i Rikspolitikken, for Akershusbosatte, har jeg med innhold fra justis-, utdannings- og integreringspolitikk.
Utdannings- og sosialpolitikk står ikke løsrevet fra justispolitikk. Det gjelder å se sammenhengene på tvers av fagdisiplinene og politiske områdene. For eksempel vil personer som faller utenfor skolevesenet lett kunne ha større sjansen for å havne i kriminell løpebane. Ungdommer faller stadig utenfor videregående skolen; og svært mange av de er innvandrerungdom. I Skedsmo og Lørenskog, er over 11% av befolkningen etniske minoriteter; hvordan skal disse kommunene lykkes om en ikke satser på integreringspolitikk? Og hvilken integrering snakker vi om når innvandrerkvinner ikke deltar på lik linje med innvandrermennene i samfunnet? Jeg ønsker ikke bare å sette søkelyset på kritiske aspekter i minoritetsmiljøene, men også å finne løsningene.
Vi som samfunn er ikke tjent med at 25% av ikke-vestlige innvandrer mottar sosialhjelp. Som liberaler mener jeg vi skal hjelpe de mennesker som trenger det, vi skal vise solidaritet med de svakeste i samfunnet, om det så er narkomane, funksjonshemmede, hjelpetrengende eller innvandrere. Men som liberaler er jeg også opptatt av at individet skal ta ansvar for eget liv og sitte i førersettet. Dette initiativet tar Arbeiderpartistaten fra minoriteter. Den sittende regjeringen mangler effektive strategier til å få kvinner med innvandrerbakgrunn i arbeid, og det er ingen seriøs og forpliktende satsning på å forandre ukultur i minoritetenes rekker. Dette ønsker jeg å forandre på. Mulig det er dette Dahl kaller gruppetenkning. Jeg kaller det samfunnsansvar. Det at jeg er en etnisk minoritet i Norge forplikter meg, men det begrenser meg ikke til å kun være det.
Dahl har rett i at hudfargen i seg selv ikke er en tilleggskvalifikasjon, men det er derimot kompetansen innen andre språk, religioner og kulturer. Om vi lar innvandrerne fortsette å seile sin egen sjø, vil vi kunne få britiske tilstander i Norge med gettoer og indrejustis. Dette ønsker jeg å forhindre også i Akershus som er Norges nest største innvandrerfylket. Mens Dahls partikollega og tidligere ordfører i Oslo Per Ditlev-Simonen en rekke ganger har sagt at Oslo hadde stoppet opp uten innvandrere, tror jeg vi må løfte hodet og si at; – Norge ikke vil kunne fungere om vi ikke får “innvandrerne” til å fungere! Dette ønsker jeg å bidra med for å få til. Jeg håper det vil vise seg å være godt nok til at Dahl etter hvert også kan få like stor tillitt til meg som han har til Venstres Tenden.