«Helsetilstanden» til Mjøsa kom igjen i søkelyset etter det store kloakkutslippet utenfor Tjuvholmen i Hamar for kort tid siden.
— Da de ble oppdaget, ble det utviklet analyseverktøy for å finne dem. Men hva finnes som vi ikke har det samme verktøyet for å oppdage? spør Kine.
— Store mengder kloakk fløt ut i vannet. Vi fikk vite at det ikke var noen fare for drikkevannet. Men samtidig ble det advart mot å bade i Mjøsa i sommer. Er ikke det et tankekors? spør hun.
Hun ramser opp flere indikasjoner på at Mjøsa kan inneholde flere giftstoffer enn vi har oversikt over i dag. Hva ligger der?
— Hva med ammunisjonsrestene etter prøveskytingene fra Raufoss? Og hva med Strandsaga i Brumunddal? Der vet vi at det ligger så mye rart at vi ikke tør sette en spade i jorda. Hva med avsig derfra og rett ut i Mjøsa? spør hun.
— Når vannkvaliteten skal testes, måler vi for e-coliinnhold. Men hva med alt det andre som kanskje befinner seg i vannet? Det er det som er kjernespørsmålet, sier hun.
— Til tross for at vi har hatt gående et overvåkingsprogram av Mjøsvannet gjennom en del år, er det stadig begrensninger for hvor mye fisk vi kan spise. Og sikten i vannet er stadig like dårlig. Det tyder på at det finnes mer der enn vi klarer å kartlegge med dagens verktøy, slår hun fast.
Det er føre var-prinsippet som må være det avgjørende, mener Kyllingstad. Hun har arbeidet hardt for dette engasjementet innen sitt eget parti.
— Venstre i Hedmark og Oppland gjør nå felles front for å få kartlagt situasjonen. Stortingsrepresentant Gunnar Kvadsheim fra vært parti vil reise saken i Stortingets spørretime. Vi hadde Mjøsaksjonen på 1970-tallet. Jeg tror vi må ha en ny aksjon nå, at det er noe som må pågå kontinuerlig. Så viktig er tilgangen til reint vann for folk. Og så viktig er det å bevare Mjøsa som en viktig — og rein — biotop for alt liv, slår hun fast.
I første omgang er resepten å utvikle nytt analyseverktøy som kan favne mye bredere enn det som brukes i dag, som kan kartlegge langt flere stoffer enn bromerte flammehemmere og tungmetaller.
— Dette vil koste penger, og vi forutsetter statlig medvirkning i finansieringen, sier hun.
— Den jobben som SFT, NIVA og Vassdragsforbundet gjør er viktig og bra. Men det er rett og slett ikke nok, slår hun fast.
– Først når vi har verktøy til å foreta en grundig om og omfattende kartlegging, kan vi gå videre og ta fatt på jobben med å rense vannet skikkelig, sier hun.
— Dette er en jobb vi vil følge opp. Vi slipper den ikke før vi får det nødvendige verktøyet og de nødvendige pengene på plass, sier hun.