Forslaget lød:
Byrådet bes gjennomgå oljevernberedskapen i Indre Oslofjord for å sikre at den er tilstrekkelig dimensjonert i forhold til å kunne håndtere en ulykke som medfører et større utslipp av f.eks. tungolje. En slik gjennomgang må inkludere vurdering av om vi har nok og relevant utstyr, herunder båter som kan operere i trangt og grunt farvann. Videre må det vurderes om ansvarslinjene og samordningen mellom de ulike aktørene er tilstrekkelig ivaretatt, og om mannskapene som skal stå for et eventuelt oppryddingsarbeid har fått nødvendig trening for å kunne håndtere en utslippssituasjon raskt og effektivt. Byrådet bes også se på om det er grunnlag for å ta kontakt med sentrale myndigheter om behovet for økt forebygging/økt beredskap i indre Oslofjord.
– og forslaget ble enstemmig vedtatt.
Kjell Veivågs innlegg:
Ordfører
Gjennom 30 båtsesonger er det blitt mange turer ut og inn i Oslofjorden. Og med disse turene, følger en stadig større forståelse for den betydning som fjorden og landskapet omkring har for alle som bor der, eller som har dette som sitt viktigste rekreasjonsområde. En fjern istid har også gjort Oslofjorden til et unikt område når det gjelder biologisk mangfold. Det gir mange opplevelser og gleder både på sjø og land, men også noen forpliktelser. Og det er disse forpliktelsene som denne interpellasjonen handler om.
Jeg hører ikke til dem som ser farer og problemer over alt, snarere tvert imot. Jeg har også i arbeidet med denne saken fått et godt inntrykk av hvordan oljevernberedskapen i Indre Oslofjord er organisert. Men så er det slik, ordfører, at fra tid til annen skjer det ulykker og andre hendelser som ikke er påregnelige – for å bruke et uttrykk fra jussen. Jeg vil tro at dersom noen hadde fremmet en interpellasjon her i bystyret for bare for et halvt år siden om muligheten for at det meste av liv i Akerselva skulle bli utryddet, nær sagt i løpet av noen timer, så ville det bli sett på som lettere hysterisk. Men det skjer og det skjer til tross for at vi tror vi har sikret oss mot det. Det er heller ikke påregnelig at et stort lasteskip som Godafoss skal gå på en fyrlykt midt i leia til Fredrikstad, en dag med blankt hav og førsteklasses sikt. Men det skjer likevel.
Oslo havn har årlig ca 5000 skipsanløp. Det er noen færre anløp enn vi hadde for 10 — 15 år siden, men fortsatt er Oslo Norges største havn for gods og passasjertrafikk, og fra rådhuset har vi god utsikt til cruisetrafikken som preges av stadig større skip. Noen av dem er faktisk så store at de bruker den lenge og dybde som er tilgjengelig både i Drøbak-sundet og i indre havn. Det er iverksatt mange tiltak for å forebygge ulykker. Seilingsledene er delvis lagt om og Kystverket har også et langsiktig arbeid med å fjerne grunner som i dag skaper problemer for de største skipene. I tillegg kommer det at skipene er bedre teknisk utstyrt enn noen gang tidligere.
Skulle det så likevel skje en ulykke der tungolje pumpes ut, ligger ansvaret for å møte denne situasjonen hos "Interkommunalt utvalg mot akutt forurensing" ,IUA, der Brann- og redningsetaten er sekretariat. Utstyr er lagret på flere steder og det vil kunne ytes hjelp både fra trafikksentralen i Oslo havn og fra hovededstasjonen for oljevernberedskap som ligger i Horten. Så langt er det meste greit.
Men ordfører. Det er likevel grunnlag for noen spørsmål. Geografien tilsier at et utslipp i fjorden vil nå land praktisk talt omgående. Alt avhenger derfor av hvor raskt vi kan reagere. I den forbindelse er det mange praktiske forhold som blir avgjørende. Vi vet at det har vært minimal teknologisk utvikling f eks. når det gjelder lenser. Fortsatt er de lite anvendelige i høy sjø og bort i mot helt ubrukelige når det ligger is. Hvilke tanker gjør man seg om dette hos ansvarlige myndigheter. Dersom det er noen lurer på om det kan bli sjø i Oslofjorden, kan de teste det på dager med kuling fra sør og strøm ut fjorden. Ulykken med Godafoss viste for øvrig at man i redningsarbeidet manglet båter som kan arbeide effektivt på grunt farvann. I det tilfellet ble Skjærgårstjenesten en viktig partner. Det er viktig å formalisere et slikt samarbeid også i Oslofjorden.
Ulykkene med Full City og Godafoss reiste også spørsmålet om i hvilken grad man skal tillate skip å gå med store mengder såkalt tung bunkersolje i kystnære områder. Det er et nasjonalt spørsmål, men i høyeste grad også interessant for oss.
Det er videre slik at vi at vi i alt har tre interkommunale beredskapsutvalg i indre Oslofjord, i og med at Røyken og Hurum hører til Buskerud og Moss-regionen er tilknyttet Østfold. Det behøver ikke å bety noe for samordningen, men spørsmålet kan reises.
Endelig har vi langs Oslofjorden hatt en omfattende næringsvirksomhet gjennom hundrer av år. Her har det vært store tankanlegg og en rekke mindre oljetanker knyttet til ulike bedrifter. På spørsmål, svares det at det nå er ryddet opp på alle slike områder. Med Akerselva i friskt minne, kan det være en grunn til på nytt å sjekke ut om det er slik, eller om det finnes miljøbomber langs fjorden som vi ikke behøver å ha.
Ordfører: Jeg ser ingen grunn til å gå nærmere inn på det forslaget som er lagt frem. Formålet er å be byrådet ha oljevernberedskapen høyt oppe på sin agenda. Et utslipp i Oslofjorden vil fort berøre 1 million mennesker og et sårbart landsområde. Det er rimelig åpenbart at det alltid vil lønne seg å gjøre litt ekstra for å forhindre at slikt skjer.