Leserbrev av leder av Færder Venstre, Øyvind Rygh, i TB 08. august 2018.
I lys av den eksplosive økningen av jordas befolkning de siste 200 år, fra mindre enn 1 milliard i år 1800 til 7,6 milliarder i 2018, og med utsikter til at vi som befolkning passere 9 milliarder i år 2050 er det faktisk lov til å spørre seg om det er riktig at stadig flere ressurser blir konsentrert til stadig færre av oss, og om man har rett til å la stadig færre beslutte kortsiktig og for egen vinning skyld i saker som har stadig større innvirkning på oss alle.
I dette lyset må vi også vurdere bondens rolle lokalt, og regionalt.
3 % av alt areal i Norge er å regne som dyrkbar mark, 20 % av alle norske grønnsaker kommer fra Vestfold og fremst blant disse kommuner er også Færder.
Det kan være ulike grunner til at man vurder at landbruket ikke skal drives av den enkelte bonde, men det burde ikke være slik at lyst til å drive og ønske om å berike seg sett ut ifra en eller annen eiendomsutvikler eller spekulant sine øyne skal ha avgjørende betydning for synet på om hvorvidt bondes areal er egnet for matproduksjon eller betong.
Bonden arver ansvaret
Stort sett har bonden arvet ansvaret for jorda gjennom odel, og odel over generasjoner. Markedskreftene forstyrrer dette bilde i det de med alle mulige insentiv forsøker å få frigitt areal til nettopp hurtig avkastning, og ikke minst maksimert profitt, og dette godt hjulpet av at landbruksareal er bortimot det billigste areal rent krone messig noen kan kjøpe, i seg selv et paradox.
I historisk perspektiv, noe som kanskje er sidesprang, er et blikk på hvordan urbefolkninger rundt om i verden betraktet dette, og da særlig i den nye verden hvordan man betraktet jorden som en felles ressurs. Jord og land var ikke en gjenstand som én familie eller én person kunne eie alene.
Spesielt Europeernes begrep om at land var en eiendom som kunne kjøpes og selges var og sikkert er både ukjente, truende og eiendommelige begrep for de fleste av disse befolkningene.
Denne betraktning synes for meg som et enda mere relevant dilemma i dagen verden, med stadig større knapphet på ressurser, og der forskjellen på dem som har og de som ikke har blir stadig større.
Tillater noen få en usolidarisk rett
Spørsmålet er så; har vi som en stadig voksende befolkning moralsk rett til å avspise fremtidige generasjoner sin opplagte rett til å få mat på bordet, fordi vi skal tillate disse få usolidariske retten til hurtig avkastning og berikelse?
I samtaler med landbrukslaget lokalt de siste dagene har undertegnede stilt spørsmål rundt hvorvidt man med moralen og etikken i behold kan tillate at stadig flere og større areal blir tatt ut av produksjon, noe markedskreftene med støtte av spesielt Høyre og FrP da synes opportunt under dekke av at vi må utvikle de sentrumsnære områdene, tiltros for helt marginal vekst i vår kommunen, og at areal lokalt ikke er produktive nok sett med utbyggernes øyne etter at arealene har blitt en byrde for eierne i påvente av den store gevinsten.
Disse bøndene ser ikke at dette er kortsiktig gevinst uavhengig av størrelse, og som sannsynligvis bare de og hvis muligens en generasjon eller to til vill ha glede av, så blir da horisonten med tanke på hva generasjoner før dem har bygget opp for kort, eller synes noen virkelig at dette er forsvarlig forvaltning?
Kassaapparat-politikk
Jeg spør meg om det for fremtiden ikke ville vært bedre forvaltning for oss alle hvis andre bønder hadde hatt fortrinnsrett til eiendommene disse spekulant bøndene vil eller blir presset til å forlate, og er overbevist om at fremtiden vil takke oss hvis nå klarer å stoppet denne kassaapparat-politikken.
Helt til slutt spurt jeg et ledende medlem av Færder Landbrukslag om følgende; «Hvis du kunne kjøpt Borgheim Syd arealet på anslagsvis 64 mål, ville du da ha gjort dette, og er jorda virkelig så lite produktiv som støtte spillerne for Veidekke og Format Eiendom sitt prosjekt påstår at den er?» og han svarte da; «sammenlignet med annen jord på Nøtterøy, så finnes det mer produktiv jord, men sammenligner vi jorda her med jord i norsk sammenheng, så er jorda å regne som å være blant det aller, aller beste av landbruksjorda vi har!»