Sortland Venstre sier ja til inkludering og nei til stigmatisering av uføre

Et ekspertutvalg mener lønna for delvis uføre må ned for at arbeidsgiverne skal lokkes til å ansette dem. Forslaget har klare paralleller til sosial dumping, dvs. at enkelte arbeidstakere har lønns- og arbeidsvilkår som er dårligere enn det som er normalt for samme type arbeid.

Lavere lønn for uføres arbeid kan bli en realitet dersom regjeringa velger å lytte til ekspertutvalget. Antakelsen er at delvis uføre ikke er like produktive som andre den tida de er på jobben.

Målet med trygdejustert lønn er å gjøre personer med gradert uføretrygd mer attraktive på arbeidsmarkedet, og det betyr i praksis at delvis uføre personer vil få en lavere timelønn enn kolleger som utfører samme jobb.

Ekspertutvalget forutsetter at trygdejustert lønn skal gjøre det lønnsomt for arbeidsgivere å ansette personer med gradert uføretrygd, og helseutfordringer, som ikke ville blitt ansatt på ordinære lønnsvilkår.

Arbeidstakeren skal motta uføretrygd som kompensasjon for at lønna arbeidsgivere betaler er lavere. Men lønna blir mindre enn vanlig timelønn etter tariffavtalen.

Sortland Venstre mener vi bør se på hva de kan gjøre for å øke inkluderingen, ikke skape større avstand. Mange delvis uføre føler seg allerede på utsiden av samfunnet. Å skulle være billigere enn andre, er ikke motiverende for hvem det måtte være.

Det er også drøyt å påstå at uføre gjør mindre enn andre på jobben. Uføre føler at de har veldig mye å bevise. Å lønne folk som er syke dårligere fordi de er syke, kan fort oppleves som straff.

Hvis arbeidsinnsats skal måles, må det gjelde for alle i jobb, ikke bare delvis uføre. Folk i 100 prosent stilling også har forskjellig arbeidskapasitet.

Det kan nok være attraktivt for enkelte arbeidsgivere å ansette folk de kan betale dårlig. Men det er verken attraktivt eller motiverende for noen.

Selv FNs’ Verdenserklæringen om menneskerettigheter har tatt inn i seg at enhver uten diskriminering, har rett til lik betaling for likt arbeid. Og som det står i erklæringen så skal intet i erklæringen tolkes slik at det gir noen rett til å iverksette handlinger som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter som er nevnt i Erklæringen.

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Deltakelse i arbeidslivet er den fremste forsikringen mot fattigdom og utenforskap, og er i tillegg med på å bevare et samfunn med små forskjeller. Derfor er et det viktig å tilrettelegge for et trygt arbeidsliv for alle.

Den anslåtte verdien av vår fremtidige arbeidsinnsats tilsvarer om lag tre firedeler av nasjonalformuen. Uføres innsats gir sitt betydelige bidrag til nasjonalformuen, og det bør derfor legges til rette for at uføre kan få utnyttet den arbeidsevnen de måtte inneha. Det gjør vi ikke med sosial dumping.

På samme måte som vi har soneinndelt arbeidsgiveravgift for å oppnå distriktspolitiske målsettinger kunne ordningen også blitt endret for å oppnå den politiske målsetningen med uførereformen. Det betyr at staten som vil tjene mest ved å få uføre ut i arbeid, vil ta regningen ved dette, noe som er høyst rimelig.