Vi har ikke noe valg
Jeg har forståelse for at mange opplever kostnaden som følger av bomplasseringer i Drammen som høy. Makssatsen per måned vil bli rundt 1200,-, og for familier og personer som allerede har en anstrengt økonomi så kan dette blir krevende.
For små næringsdrivende som akkurat går rundt kan i overkant av tusen kroner mer i månedlige kostnader bli alvorlig. Jeg aksepterer dette, men mener likevel at vi ikke har noe valg. Mitt håp er at vi i Drammen vil erfare det samme som Trondheim og Bergen; at motstanden hos mange går over til en aksept og forståelse for at dette er nødvendig.
Stor trafikk og dårlig luft
Jeg bor selv på Tangen og har barn i barnehage. Om to år skal min eldste sønn begynne på Brandengen skole. I en ideell verden ville han kunne gått, syklet eller tatt buss til skolen allerede fra første klasse.
Men med det trafikkbildet vi har i dag er ikke dette aktuelt. Trafikken er for stor og luften for dårlig til jeg ønsker dette for barna mine.
Jeg har venner som bor sentralt i Drammen som har barn med så store astmaproblemer at de må holde seg hjemme på kalde dager.
Jeg har vært på en lang rekke møter med næringslivsaktører i regionen som forteller meg at de taper store summer hvert eneste år fordi trafikken står.
Dette er problemene som også bommotstanderne ønsker å løse.
Uenige om løsningene og konsekvensene
Jeg tviler ikke et øyeblikk på at alle som har gått i fakkeltog mot bompenger eller medlemmer i aktivistgrupper på Facebook også er opptatt av dette. Men vi er uenige om løsningene og konsekvensene. Det hevdes at bompenger hindrer folks bevegelsesfrihet. Det kommer an på øynene som ser. Jeg vil si det er motsatt.
Vi trenger en Buskerudby-pakke. Aller helst skulle den vært enda større, ambisiøs og omfattende enn den vi nå har til behandling. Vi har et desperat behov for tiltak som sikrer gode bussforbindelser, trygge skoleveier og et stort og omfattende nettverk av sykkelveier.
Og da er altså beskjeden, ikke bare fra våre egne politikere, men også fra regjeringen, at uten bompenger får vi ingen bymiljøavtale. For meg er da valget enkelt.
Les også: Budsjettforliket gir kollektivmillioner til Buskerudbyen
Endre vaner
Det er ingen tvil om pakken kommer til å utfordre oss. Mange av oss må organisere hverdagen på en annen måte. Vi må samkjøre mer, stole på at ungen greier å sykle hjem på egenhånd, og vi må sykle og gå mer.
Vi må rigge kollektivtilbudet slik at vi kommer oss frem til en rimelig pris, vi må sette oss inn i bussrutene og tilpasse oss.
Det blir verst for oss som i dag er bilister. Å endre vaner er krevende. Men dette er gjennomførbart. Det er gjort før, mange steder. Det er ingen grunn til at vi ikke skal få det til i Drammen.
Les også: Bussene flyttes til elva.
Jeg vil ikke undervurdere folks evne til å endre vaner. Da jeg vokste opp på 80-tallet var det utenkelig å bli kjørt til skolen av mamma og pappa. I dag er det på mange skoler nærmest regelen heller unntaket. Det er det ingen grunn til å feire.
Skal vi greie å snu denne trenden er vi nødt til å gjøre store grep. Globalt har utviklingen på små og store steder gått i retning av å tilby transportløsninger der privatbilismen spiller en liten eller ingen rolle.
Bilbruk – heller unntaket enn regelen
Guro Berge, leder for FoU-programmet Bedre by i Vegdirektoratet/SVV, sier at vi er inne i et trendskifte i måten å angripe transportspørsmål i byer på. Tidligere var fokus på «trafikkavvikling av biler», i dag handler det om «mennesker som skal et sted».
Det er mennesket som skal bevege seg.
Jeg har ikke noe ønske om å gjøre det umulig å kjøre bil. Jeg ønsker et Drammen der bilbruk kan bli unntaket heller enn regelen, rett og slett fordi de andre alternativene er bedre.
Spørsmålet i dag handler om hvordan dette kan gjøres på en måte som er bra for byen, og bra for menneskene som lever i den.
Anders Wengen
Gruppeleder for Venstre
Fylkestinget i Buskerud