For to år siden skrev EUB på lederplass at Venstre var selve debattskaperen i Eidsvoll. Men i Arbeiderpartiet ser man det annerledes. Der beskriver man Venstres virksomhet i Eidsvoll som skadeverk.
Demokrati er også stabile institusjoner, innsyn og åpenhet, mulighet for å kontrollere og følge opp vedtakene som blir gjort, beskyttelse av mindretallet, og like rettigheter. Dette er ikke mine påstander, men hevdes av professor Larry Diamond. En av verdens fremste eksperter på demokrati. I mai var han i Oslo og holdt to foredrag. Jeg hørte begge. Selv om han snakket om demokratiet generelt og om utviklingen på verdensbasis, gjelder Diamonds kriterier for et vellykket demokrati også på lokalplanet. Så hvordan står det til i Eidsvoll?
I utgangspunktet er mye bra. Visst har vi valg hvert fjerde år. Kommunestyret er vår folkevalgte forsamling. Det er gode muligheter for åpenhet og innsyn. Møtene i folkevalgte organer annonseres i lokalmedia, og både innkallelser, sakslister og møtepapirer legges ut på internett en ukes tid før møtene. I efterkant av møtene legges protokoller med vedtak åpent tilgjengelig for alle.
Kunne vært mer åpenhet og innsyn
I realiteten er ikke åpenheten like god for alle. Du kan se hva som blir sagt og hvordan de folkevalgte opptrer hvis møter opp som tilhører på møtene i folkevalgte organer. Det passer ikke for alle. Men i motsetning til mange andre kommuner har ikke Eidsvoll live-overføring eller streaming fra møtene, på internett. Da kunne du sittet hjemme i din egen stue, og fått et helt annet inntrykk av arbeidet våre folkevalgte gjør, enn ved kun å lese sakspapirer og møteprotokoller. Det er lenge siden avisene sluttet å referere ordrett hva de folkevalgte sa på møtene. Dermed kan du heller ikke gå til lokalavisen for å få vite nøyaktig hva som ble sagt og gjort i kommunestyret, formannskapet eller andre steder. Verktøyet til å gi alle bedre innsyn i de folkevalgtes virksomhet er tilgjengelig, men Eidsvoll bruker det ikke. Også i andre sammenhenger viser det seg at åpenhet ikke er et prinsipp man er opptatt av i Eidsvoll rådhus.
Reell kontroll fra Kontrollutvalget?
Alle kommuner i Norge er lovpålagt å ha formannskap og kontrollutvalg, under kommunestyret. Sistnevnte skal blant annet føre kontroll med at vedtakene i de øvrige folkevalgte organene i kommunen er lovlige. Det er ikke nedfelt i lov, men kontrollutvalget kan sies å være opposisjonens utvalg. Vanligvis har det største opposisjonspartiet ledervervet i kontrollutvalget. Slik har det også vært i Eidsvoll. Men midt i perioden ble det foretatt nyvalg til kontrollutvalget. Da fikk flertallet i kommunestyret også flertall i kontrollutvalget (Ap og FrP). Da samarbeidet også ble utvidet med Høyre har flertallet i kommunestyret ikke bare flertall men også ledervervet i kontrollutvalget.
Kommunens hjemmesider er et utmerket redskap for innsyn i de ulike råd og utvalg i kommunen. Men for å se hva kontrollutvalget driver med må du over på en annen side. Slik burde det ikke være.
Ikke like rettigheter for flertall og mindretall
Man skulle tro at like spilleregler er like viktig uansett hvem som sitter med makten og ikke. For efter neste valg kan det jo skje et maktskifte. I Eidsvoll som i andre kommunestyrer fremmes det tekstforslag og tallforslag når kommunestyret behandler forslag til budsjett for neste år. Men visste du at man ikke stemmer over alle forslag? Ved budsjettbehandlingen i desember 2014 ble alle tekstforslag oversendt til formannskapet. Der blir de fremlagt med en kommentar fra rådmannen (administrasjonen). Formannskapet tok stilling til hvilke forslag som skal tilbake til kommunestyret. Flertallet i formannskapet mente at de forslagene de selv ikke støtter skal det ikke stemmes over. Ap, Høyre og FrP hindret dermed de andre partiene å få stemt over sine forslag. Dermed kommer det ikke frem hvor stor støtte forslag fra f.eks SV og Venstre har. Flertallet har makten, og overkjører mindretallet. Ordfører Einar Madsen mener at denne praksisen er uproblematisk. Forrige budsjettbehandling (i 2013) var det enda verre. Da ble ikke gitt anledning til diskusjon om tekstforslagene i formannskapet etter kommunestyrets budsjettbehandling.
Viktig med opposisjon og debatt
I nettdebattene under artikler på EUBs nettside og på Facebook kan man ofte få inntrykk av at alle partier i kommunestyret oppfattes som en og samme ting, og at det de folkevalgte driver med bare er tull og tøys. I virkeligheten har partiene forskjellige mål og virkemidler. Partienes oppgave i demokratiet er å fremme sine forslag, og så vil den/de som har flertall vinne. Men for å få best mulige beslutninger er det viktig både med opposisjon og debatt. Hvis det ikke fantes ulike syn og debatt om mål og virkemidler kunne vi like gjerne hatt ett parti. Eller enda smalere; en person som bestemte alt. Men slik vil neppe noen ha det. Da bør man slutte å fremstille det som om alle i kommunestyret er like håpløse og umulige, men heller bruke tiden til å sette seg inn i hva de forskjellige partiene mener og gjør. Og er man uenig med noen er det naturlig å argumentere mot.
Eidsvoll Venstre = skadeverk?
I Eidsvoll har Arbeiderpartiet de siste fire årene samarbeidet med alle partiene i kommunestyret om budsjett og handlingsplan. Bortsett fra Venstre. Partiet som i perioden kun har hatt to folkevalgte; Knut Bakkehaug i kommunestyret og Kjersti Almåsvold i utvalg for oppvekst og levekår. Få har levert like mange forslag, spørsmål og interpellasjoner om ulike temaer som disse to. Er det et parti som fortjener merkelappen opposisjonsparti i Eidsvoll er det nettopp Venstre. Og opposisjon er viktig, av hensyn til demokratiet.
Lokalavisen EUB beskrev Venstre slik på lederplass 20.juli 2013: “Eidsvoll Venstre er på mange måter debattskaperen i Eidsvoll. Det lille sentrumspartiet er så godt som uten innflytelse både i lokalpolitikken og i den nasjonale politikken, men har en rekke dyktige tillitsvalgte som er flinke til å få sine forslag på agendaen. Derfor blir Venstre fortsatt viktig. Mange av forslagene er gode og, ikke minst, debattskapende.”
I Arbeiderpartiet, som har styrt Eidsvoll i mange tiår, ser man annerledes på Venstres virksomhet. Aps Hans Arvid Øberg hevdet i et innlegg i EUB 09.01 2013 at «politiske svar på politisk uenighet er blitt mangelvare». Han definerte dermed bort andre partiers politikk. Hvis andre enn Ap ikke bedriver politikk, hva gjør de da? Øberg hadde en klar oppfatning av Venstre og den ene av Venstres folkevalgte: «.. muligheten for ytterligere skadeverk er begrenset. Men noe positivt bidrag til det politiske miljø i Eidsvoll blir hverken hun eller partiet hun nå representerer.» Min oppfatning er klar: Å beskylde andre partiers representanter for skadeverk er en forsimpling av den politiske debatten.
Også nylig bruker representanter for Ap metaforer knyttet til prostitusjon. I Hans Arvid Øberg innlegg «Stadig tomt for innhold» 15.april skriver han «da ble det allikevel morsommere med politisk prostitusjon enn politiske prinsipper». Han skriver videre (om forhandlingene efter 1987-valget) at «Venstre kom i vippeposisjon og solgte seg til Arbeiderpartiet». Her er det muligens den gamle Høyre-mannen Øberg som taler. Men likevel: Det er ingen som tvinger Ap til å godta krav de mener er urimelige. Ap kunne avvist Venstre i 19987, og SP i 2011 (se nedenfor). Så lenge Eidsvoll ikke har parlamentarisme må det forhandlinger til for å fordele verv i råd og utvalg. Det er helt uaktuelt for Venstre efter årets kommunevalg å forhandle med Ap om posisjoner på denne måten.
«Politisk horeri» om SP
Men det er ikke bare Venstre som er blitt utsatt for nedsettende karakteristikker fra Arbeiderpartiet. Også tidligere samarbeidspartner Senterpartiet fikk sitt pass påskrevet, av mangeårig Ap-koryfé Finn Bergstrøm. I et intervju med EUB 06.oktober 2012. Han siteres på at Aps eks-samarbeidspartner Senterpartiet bedriver «politisk horeri», ved at SP «tusker til seg en rekke posisjoner velgerne mente de ikke skulle ha». SP har altså solgt seg til høystbydende. Da må det finnes en kjøper. Den kjøperen er Eidsvoll Ap.
Tar de ansvarlige politisk ansvar?
Når man hører på den politiske debatten i Eidsvolls folkevalgte organer kan man lurer på om administrasjonen lever sitt eget liv, helt uten politisk styring. For noe må det jo være, når politikerne gang på gang skylder på administrasjonen fordi ting ikke utvikler seg som politikerne mener de skulle.
Er det faktisk slik at administrasjonen ikke kan styres, eller er det politikerne som er for uklare i sine vedtak? Et politisk vedtak er en bestilling eller ordre til administrasjonen fra deres arbeidsgivere; de folkevalgte. Vedtakene skal gjennomføres, såfremt de ikke strider mot norsk lov eller de økonomiske rammene vedtatt i budsjettet. Så hvordan er det med de folkevalgtes oppfølging av vedtak? Ser man på saken om renseanlegget i Bårlidalen kan man få inntrykk av at de folkevalgte slipper taket i en sak så fort vedtak er gjort. Men slik skal det vel ikke være?
Så hvem blant våre folkevalgte har et spesielt ansvar for å følge opp vedtak? Ordfører Einar Madsen (Ap) er i en særstilling, som den eneste fulltidsansatte politikeren i kommunen. Lederne i de to hovedutvalgene har også et spesielt ansvar; Astrid Ekornholmen (Ap) i Utvalg for oppvekst og levekår og Toril Altenborn (Ap) i Utvalg for næring, plan og miljø. Det viktigste styringsverktøyet de folkevalgte har er budsjett og handlingsplan. De tre siste årene har Ap og FrP dannet flertall for vedtak om budsjett, og de to siste årene har også Høyre vært en del av flertallet. Det betyr at gruppelederne i de tre partiene sammen med ordføreren bør føle et spesielt ansvar for at vedtak om budsjettet blir fulgt opp. Altså Aps gruppeleder Toril Altenborn, Høyres gruppeleder Wenche Hoel Ulvin og FrPs gruppeleder Finn Terje Tønnessen. Når det dukker opp saker der de folkevalgte skylder på administrasjonen, kan spørsmål om hva som er gjort for å følge opp vedtakene i første rekke rettes til de ovennevnte fem personer.
Demokratiet kan stadig utvikle seg
Også i Eidsvoll kan demokratiet bli bedre. Både når det gjelder innsyn og åpenhet, kontroll med de folkevalgtes virksomhet, og vilje til å ta politisk ansvar også for beslutninger som ikke er bra fremfor å skylde på administrasjonen. Dessuten er det viktig å skape like spilleregler for alle, og da må det være en bevissthet hos de som styrer at de faktisk kan havne i opposisjon en gang. Det er farlig å bli for maktarrogant, og tro at man har hevd på makten. Noen blir så maktarrogante og selvtilfredse at de ikke klarer å se at andre partier fremmer sine politiske alternativ men beskriver normal folkevalgt virksomhet som skadeverk.
—
Innlegget ble også publisert på Lesernes EUB 07.07 2015.